|
|
|
Denne artikkelen tar et tilbakeblikk på SV-ledelsens krumspring i forbindelse med Vietnams okkupasjon av Kampuchea. Den viser til motstanden i partiet mot invasjonen, som kom til uttrykk ved protester fra lokallag og leserbrev i Ny Tid. Det dokumenteres hvordan "argumentene" som forskjellige SV-ledere bruker for å forsvare aggresjonen, ikke bare er innbyrdes motstridende, men at de også slår beina under det SV tidligere har sagt om Kampuchea og Indokina De har brakt til torgs en argumentasjon som kan skape en farlig presedens for framtidige aggresjonshandlinger fra sosial imperialismen.
Når jeg i denne artikkelen skal gå gjennom SVs holdning til invasjonen i Kampuchea vil jeg konsentrere meg om partiledelsens standpunkter slik disse har kommet til uttrykk i Ny Tid og i erklæringer fra ledende talsmenn for partiet.
Men det er opplagt at det ikke står noe enhetlig parti bak SV-ledelsens proimperialisme. Bærum SV har gått mot invasjonen, det samme har SV på Norges Landbrukshøyskole gjort. Det kan godt være fattet flere vedtak i samme retning, for leserbrevreaksjonen i Ny Tid i ukene etter at SV hadde gjort sitt syn kjent, var ganske entydig: Den krevde at partiledelsen omgjorde sitt syn og krevde tilbaketrekking av de vietnamesiske troppene. Lederen i Sosialistisk Ungdom (SU), Erik Solheim, blei også i februar pressa til å støtte dette kravet.
For å forsvare sin støtte til invasjonen, skyter SV-ledelsen seg gang på gang innunder mangel på konkret kunnskap og informasjon. I en stor artikkel i Ny Tid nr 2, 1979, med gledesoverskriften "Opprøret felte Pol Pot", sier Steinar Hansson om den såkalte "frigjøringsfronten": "Fronten er støttet av Vietnam, og det er sannsynlig at regulære, vietnamesiske hæravdelinger har vært en viktig kraft i selve angrepet på hovedstaden. Men man skal være klar over at kildene til meldingen om Vietnams deltakelse er begrenset til Pol Pot og det samme vestlige Asia-byrået som i årevis rapporterte om den "nord-vietnamesiske invasjonen" i Sør-Vietnam".
Det ville vært mer i samsvar med sannheten å si at de eneste som benekter at det fant sted en regulær vietnamesisk invasjon, er vietnameserne sjøl. Et bredt utvalg av vestlige journalister, deriblant norske, som oppholdt seg i Indo-Kina under invasjonen, er enige om dette. Pro-vietnamesiske nyhetsfolk i NRK og andre norske aviser sier det samme. Den danske avisa Information, som støtta invasjonen og som Ny Tid har brukt som sitt sannhetsvitne, slår også fast at det var en invasjon. Tilbake står det vietnamesiske nyhetsbyrået og snakker om opprør. Tilbake står ledelsen i Hanoi, som viktige deler av SV og SU har uttrykt sin misnøye med, og karakterisert som "byråkratisk". Likevel, SV valgte å stole på Hanoi-byråkratiet, mot all annen tilgjengelig informasjon. I beste fall er dette uredelig journalistisk, men det er vel kanskje riktigere å karakterisere det som en bevisst fortegning av virkeligheten.
Men akkurat dette har SV måttet bite i seg. De kunne ikke over tid late som om det ikke sto vietnamesiske soldater i Kampuchea, sjøl om de fortsetter å prate om "vietnamesisk-støttete opprørsstyrker". Og erkjennelsen av at det faktisk har vært en vietnamesisk invasjon er ikke nok til å endre standpunktet deres: De fastholder Vietnams rett til å underlegge seg Kampuchea.
Hvordan forsvarer de dette? Såvidt jeg har greid å lese meg fram til, med følgende hovedargumenter:
SV har konsentrert mesteparten av oppmerksomheten rundt sin egen ytterst tvilsomme fortolkning av hvordan det kampucheanske folket hadde det under Pol Pot. Men dette er ikke det avgjørende spørsmålet. For hvem er det som i dag fordømmer Vietnams invasjon? Er det bare folk som tidligere støtta Pol Pot? Langt ifra. Aksjonen for et Fritt Kambodsja, som sto bak den berykta "Kambodsja-høringen" i Oslo i fjor vår, har fordømt invasjonen. Aftenposten og Dagbladet - som begge drev intens kampanje mot Kampuchea de første tre årene etter frigjøringa, har fattet hovedpoenget og fordømt invasjonen. Carter-administrasjonen i USA, som var en av de mest aktive kreftene i hetskampanjen mot Kampuchea i 1975-78, har fordømt invasjonen. Slik kunne vi fortsette å regne opp, men dette får holde for å understreke poenget - at synet på Pol Pots regjering og samfunnsforholda i Kampuchea etter frigjøringa fra USA ikke er avgjørende for hvordan en stiller seg til Vietnams overfall.
Men for SV er dette blitt det avgjørende.
Jeg vil seinere komme inn på hva slags perspektiver dette åpner for, men først skal jeg prøve å vise hvordan SVs tilsynelatende omsorg for det kampuchanske folkets velferd bare er en syltynn ferniss over deres støtte til sosialimperialisme og aggresjon.
I 1977/78 gikk det en debatt i SV om synet på forholda i Kampuchea. Etter den internasjonale Kambodsja-høringa i Oslo hadde daværende Ny Tid-journalist Egil Ulateig en nøktern og hederlig dekning av dette arrangementet i en større artikkel i Ny Tids 1. mai-nummer 1978.
I Ny Tid nr 20, 1978 svarer Kjetil Paulsen på dette, han reiser en rekke spørsmålstegn ved den samfunnsmessige organiseringa i Kampuchea. Her slår han i flere retninger, han sier bl.a. at "Mothøringen (arr. av Vennskapssambandet Norge-Kampuchea i tilknytning til det andre arrangementet - red. anm.) har sikkert rett i at både tidligere kolonimakter og CIA finansierer internasjonale løgnkampanjer mot Røde Khmer-styret." Samtidig kommer Paulsen med kritikk av forholdene i Kampuchea, for det han kaller "brutal disiplinutøvelse", og sier at "Det er da også for godt til å være sant at ikke de ytterliggående radikale strukturendringene i det kampucheanske samfunnet ikke skulle medføre disiplinproblemer." Paulsens konklusjon er: "Med dette håper jeg debatten om Kampuchea og andre u-land som har brutt med imperialismen (min uth.) kan bli tatt opp i sin fulle bredde."
I mai 1978 var Kampuchea et "u-land som hadde brutt med imperialismen", og som Kjetil Paulsen stilte seg kritisk til. I mai 1978 hevda Kjetil Paulsen at CIA finansierte internasjonale løgnkampanjer mot Kampuchea, men han så ikke bort fra at en del av opplysningene om landet og styresettet stemte.
Jeg er uenig med Kjetil Paulsen i vurderinga hans fra i fjor, men det er ikke det sentrale. Viktigere er det at den samme Kjetil Paulsen på møte i Det Norske Studentersamfund i februar 1979, da han på SVs vegne innledet på et møte om Vietnam og Kampuchea, leverte et angrep som langt overgår høydepunktene i den langvarige hetskampanjen mot Pol Pot-regimet. Da var det ikke lenger snakk om "et u-land som hadde brutt med imperialismen", men om en sammenkokt syntese av det verste i "den CIA-finansierte, internasjonale løgnkampanjen", ispedd en del av Kjetil Paulsens egne forsøk på analyse. Det er en så enorm avstand mellom Paulsens kritiske, men noenlunde balanserte innlegg i Ny Tid i mai 1978 og hans halsløse angrep på Pot Pot-regjeringa åtte måneder seinere at vi må spørre: Hva har skjedd i mellomtida? Har Paulsen fått så mye og så overbevisende dokumentasjon om Kampuchea at han har blitt tvunget til å revidere synet sitt så grunnleggende? Jeg har fulgt godt med i Kampuchea-debatten også i løpet av denne perioden, men den rettferdiggjør ikke en så drastisk utvikling av standpunktet. Det har imidlertid skjedd en annen, viktig forandring i Indo-Kina: 25. desember gikk Vietnam til storstilt invasjon i Kampuchea. Det er denne hendinga som har fått hr Paulsen og andre ledende SV-talsmenn til å gå ut med en massiv, udokumentert fordømmelse av Pol Pot. Det er for å rettferdiggjøre aggresjon at SV i dag kjører enkelte av de mest fantastiske påstandene om Pot Pots redselsstyre helt ut i det latterlige.
Universitetet SV innser faktisk dette, når de innledningsvis i en løpeseddel som kommenterer invasjonen sier: "USV finner en grunn til sjølkritikk: At vi ikke tidligere i langt større grad har gjort vårt for å vise Pol Pot-regimets sanne og avskyelige ansikt."
Jaha, ja. Og hva er så bakgrunnen for denne "sjølkritikken"? Er det sann omtanke for Kampucheas bondemasser, eller omtanke for SVs galupptall? Hadde USV håpet på at partiet deres ville stått litt mindre isolert i Kampuchea-spørsmålet dersom de tidligere hadde propagandert litt sterkere for hvor grusom Pol Pot var? Dere har utvilsomt grunn til å øve sjølkritikk, kjære kamerater "anti-imperialister" og "sosialister": Hadde dere sett litt klarere, burde dere ha krevd vietnamesisk invasjon for tre år siden!
Dette er et viktig punkt. For det sier noe om hva vi kan vente oss i framtida, dersom SV fortsetter langs den veien de har valgt i dette spørsmålet: Hva vil SVs linje være når sosialimperialismen neste gang rykker fram posisjonene sine, og tramper ned den nasjonale sjølråderetten til et folk? Vil de da ta samme standpunkt, og rettferdiggjøre invasjonen ved å henvise til de indre forholda i landet? Historia om SVs forsvar for den vietnamesiske invasjonen er et brudd med partiets skrevne prinsipprogram. Der slås det fast som et prinsipp at ethvert folk har rett til å forsvare sin nasjonale sjølråderett. "Den proletariske internasjonalismen krever respekt for hvert enkelt folks nasjonale sjølråderett og dets rett til å velge egen utviklingsvei. Den må fordømme og bekjempe enhver krenkelse av folkenes sjølråderett." (SVs prinsipprogram.) Men prinsipper må finne seg i å gå fløyten når det er Sovjet eller deres satellitter som marsjerer.
 |
Berge Furre og resten av SV-ledelsen møtte stor motstand fra lokalorganisasjoner og leserbrev i Ny Tid med sin åpenhjertige støtte til okkupasjonen av Kampuchea. Hverken forsøket på å male et uskyldsblått bilde av Vietnam-lederne, gjentagelse av gamle CIA-løgner eller økte sammenligninger med den spanske borgerkrigen hjelper. De er isolerte i den norske opinionen. |
 |
"Opprøret felte Pol Pot" slo Steinar Hansson triumferende fast i Ny Tid nr 2, 1979. Vi forundrer oss ikke over at han ble belønna med redaktørstillingen på siste landsmøtet, men uetterretteligheten i framstillinga av Vietnams invasjon er nå klart for all verden. Fra stadig flere kilder blir det dokumentert at de vietnamesiske styrkene kun holder de viktigste byene og hovedveiene. Landsbygda kontrollerer regjeringsstyrkene. Det var aldri noe "opprør". |
 |
Erik Solheim representerer den delen av SV som har krevd at Vietnam skal trekke seg ut. Dette er samtidig en innrømmelse as at "opprørsteorien" til Ny Tid-propagandistene ikke holder vann. Sjøl i egne rekker er ikke Pravda-propagandaen gangbar mynt. |
"Vi vil fylgja utviklinga nøye. Avgjerande for vårt syn vil måtta bli korleis framtida blir for Kampuchea - om opprøret fører til betre og friare kår for folket i eit sjølvstendig Kampuchea, eller om opprøret utviklar seg til ein okkupasjon over tid. Om det styret som no har kome til makta i Phnom Penh skal ha vår støtte, må det ha folket i Kampuchea bak seg." (Berge Furre, leder i SV, Ny Tid nr 4, 1979.)
"Vi ser med glade øyne på at det barbariske Pot Pot-regimet blir styrtet. KNUFNS har uten tvil vært avhengig av Vietnams hjelp. Det er ingen grunn til å lage noe glansbilde av Vietnams engasjement. Det som imidlertid er det avgjørende er hvilken politikk KNUFNS kommer til å føre og hvilken oppslutning de kommer til å få." (Løpeseddel fra Universitetet SV, februar 1979.)
Alle som fulgte med i pressedekninga etter at Phnom Penh ble okkupert, vil huske Ny Tids gledesoverskrift: "Opprøret felte Pol Pot". Stikk i strid med all fornuft hevda SV at det var et ekte folkeopprør "med vietnamesisk støtte" som hadde inntatt Phnom Penh. Både Klassekampen og andre aviser har vist hvor vanvittig denne påstanden er. Men ærlig talt, SV-ledelsen er ikke så dumme at de virkelig trur det var den såkalte "frigjøringsfronten" (KNUFNS) som sto bak erobringa av Phnom Penh. De veit at ingen ekte frigjøringsfront i løpet av 3-4 uker etter at den ble danna, kan stille på beina en uhyre velutstyrt og gjennomtrent hær, med hypermoderne tanks og MIG-21 fly. Derfor har de innrømmet at "opprøret" hadde "vietnamesisk støtte", men dette får dem ikke til å endre sitt standpunkt - støtte til invasjonen. Universitetet SV oppsummerer dette sånn: "Men det er all grunn til å stille spørsmålstegn ved måten KNUFNS har kommet til makten på. At bevegelsen er militært og aktivt støttet av Vietnam, og at man må snakke om en vietnamesisk invasjon (min uth.) koordinert med et indre kampucheansk opprør av ukjent omfang er hevet over tvil. At denne invasjonen er et brudd på borgerlig folkerettslige prinsipper er også klart. (Vi skal her se bort fra de gjentagne kampucheanske provokasjonene ved den vietnamesiske grensen.) En invasjon for å støtte et opprør mot et reaksjonært regime kan imidlertid ikke prinsipielt avvises av marxister. Det avgjørende er det politiske grunnlaget for opprøret og invasjonen, og om invasjonen har støtte i det landet som blir invadert." (Underveis nr 1, 1979.) Dette er klare ord for penga. Forsvaret av den nasjonale sjølråderetten er ikke lenger noe prinsipp, slik SVs partiprogram hevder, det avgjørende er om invasjonen har støtte i befolkninga eller ikke. Om et regime innsatt ved fremmed invasjon skal støttes, eller fordømmes som et quislingstyre er ikke noe prinsipp, det avgjørende er den politikken dette regimet vil føre. Dessuten er det hele til sjuende og sist et tidsspørsmål, sier SV-ledelsen. La oss spørre dem: Hvor lang tid trenger dere for å avgjøre om det er opprør, hvor lenge må de vietnamesiske invasjonsstyrkene stå i Kampuchea før dere kan vedta at "opprøret har blitt en invasjon"? En måned? I såfall er dere for seint ute allerede. Dessuten: Hvordan kan SV vurdere om "opprørerne" virkelig har folkets støtte - så lenge de sitter på den vietnamesiske militærmakta? Om SV virkelig mener at KNUFNS' folkelige støtte er det avgjørende burde de vært de første til å kreve fullstendig vietnamesisk tilbaketrekning. Bare da er det mulig med en objektiv og nøktern vurdering av Heng Samrin-regimets virkelige støtte i Kampuchea. Men se det vil ikke SV og Ny Tid være med på. Og da blir deres angivelige omsorg for Kampucheas folk særs lite troverdig, for å si det mildt. Da blir de stående igjen ganske avkledt, og deres støtte til quislingene blir ganske åpenbar.
AKP(m-l) og Klassekampen har flere ganger karakterisert det nye regimet i Phnom Penh som quislinger. Det samme gjorde Dagbladet i en ytterst skarp lederartikkel. Hvorfor? Ganske enkelt fordi "opprørsfronten" kom til makta utelukkende som en følge av fremmedinvasjon. SV innrømmer at KNUFNS kom til makta ved Vietnams "hjelp", men som vi har sett tviholder de på at frontens politikk og program er det avgjørende. Vi kjenner dette programmet bare gjennom vietnamesiske kilder. Vi veit ingenting om hvordan det har blitt spredd i Kampuchea. Men SV veit at det er et bra program, og har særlig hengt seg opp i et punkt: "Avskaffelse av tvangsekteskap og gjennomføring av fritt valg av ektemake." Jan Otto Johansen har kalt dette en tvangstanke hos SV. For hvor og når har SV dokumentert at det var tvangsekteskap i Kampuchea under Pol Pot? Ingen steder. Sjøl ikke den voldsomme hetskampanjen som raste mot det frigjorte Kampuchea, nevnte dette. Og det er da merkelig, ikke sant? Det eneste beviset SV har for at det faktisk fantes tvangsekteskap under Pol Pot, er quislingenes eget program.
Vi - og SV er tilsynelatende enige om at Heng Samrin er avhengig av Vietnam for sin fortsatte eksistens som "regjering" i Phnom Penh. En liten historie underbygger dette ytterligere: Da FN skulle behandle Vietnams invasjon i januar, mottok Sikkerhetsrådet et telegram som angivelig kom fra de nye makthaverne i Kampuchea, og som krevde diplomatisk anerkjennelse. Men - og det var et stort men ved dette telegrammet: All telegram- og telefonforbindelse mellom Phnom Penh og utenverdenen var brutt på det daværende tidspunkt. Telex-koden på telegrammet var slett ikke den som skulle brukes i slike tilfelle. Og skritt for skritt ble bløffen avslørt: Telegrammet var produsert i FN-bygningen, på skrivemaskinen til den vietnamesiske FN-delegasjonen!
Så uavhengig er altså Heng Samrings frigjøringsfront: De mottar ikke bare direktiver fra Hanoi, en underordna, vietnamesisk utenriksdelegasjon i New York kan fritt utgi seg for å være "regjering i Phnom Penh"!
"Vi kan også være med på å vise at vi har rene hender. Vi hyller ikke invasjoner. Vi har alltid fordømt så vel Guatemala 1954 og Ungarn 1956, som Santo Domingo 1965 og Tsjekkoslovakia 1968. Vi finner det som skjer i Indokina i dag uhyre tragisk. Uhyre tragisk at et kommunistisk Vietnam har krysset grenser. Men skal vi fordømme Vietnam som om det var en stormakt som legger under seg et lite uskyldig land - en parallell til Sovjet og Tsjekkoslovakia eller USA og Guatemala?" (Leder i Ny Tid 17. januar 1979.) Nok en nyskapning i imperialismens tjeneste. Et lands størrelse bestemmer om dets aggresjon skal fordømmes eller ikke. Et annet, og farligere argument som SV-ledelsen har brukt flittig, er Vietnams heroiske fortid i kampen mot USA-imperialismen:
"Vi har stått solidarisk med Vietnam i kampen mot USA-imperialismen. Vi høyrer president Carter fordømma Vietnam - og vi kjenner att ordelaga til Kennedy, Johnson og Nixon, og vi høyrer AKP applaudera og nyta det nye selskap. Vi bryt ikkje gamalt venskap på signal frå ein stormaktshovudstad. Vi vil ikkje delta i fordømminga av Vietnam, men diskutera hendingane med våre vietnamesiske venner." (Berge Furre, Ny Tid nr 4, 1979.)
"Men sist vietnamesiske soldater gikk mot Phnom Penh, så var både Grønning og jeg entusiastiske tilhengere. Den gangen gjaldt det å styrte Lon Nol. Denne gangen gjelder det Pol Pot." (Stein Ørnhøi, stortingsrepresentant for SV, Ny Tid nr 4, 1979.)
Sitatene ovenfor er valgt med omhu. De er valgt ut fordi det er ansvarlige talsmenn for SV som har kommet med dem, og fordi de slett ikke er det verste SV har brakt til torgs for å bruke Vietnams historie som forsvar for invasjonen. Både i skrift og tale har SV langt mer skamløst brukt denne historia for å forsvare aggresjonen. Først en faktisk korrigering: Når Ørnhøi hevder at vietnamesiske soldater marsjerte mot Phnom Penh for å styrte Lon Nol, er dette løgn. FNL hadde baser i Kampuchea før Vietnam ble frigjort, men dette var for å ha støttepunkt for frigjøringskampen i Vietnam. Frigjøringa av Kampuchea var helt og fullt det kampucheanske folkets egen sak - helt uten hjelp fra fremmede soldater.
For det andre: Vietnam har en stor plass i anti-imperialisters hjerte verden over. Krigen i Vietnam forma en hel generasjon, lærte oss å hate imperialismen, lærte oss at et lite land kan slå ei supermakt. Nettopp derfor er Hanoi-regimets forræderi dobbelt usselt. De sviker ikke bare sitt eget heltemodige folk, de sviker verdensopinionen, de sviker millioner av mennesker som i årevis jobba hardt for solidaritet med kampen deres. Når SV i dag bruker dette som argument for å rettferdiggjøre Vietnams aggresjon, er de med på dette sviket. Det kampucheanske folkets kamp for sin frigjøring er kanskje mindre kjent, men ikke mindre heroisk. Kampuchea ble utsatt for en enda mer omfattende teppebombing enn Vietnam, tapet av menneskeliv var ikke mindre, ødeleggelsene og ofrene minst like store. Men hvor er nå SVs beundring for denne kampen?
"Kina braut etter kvart det økonomiske sambandet med Vietnam og skapte store problem for deler av industrien som trong råstoff og reservedelar fra Kina. Til slutt braut Kina jernbanetransporten frå Europa til Vietnam gjennom Kina. USA har for lengst brote fredsavtala som påla USA å delta i attreisingsarbeidet i Vietnam. Dette er bakgrunnen for Vietnams nære økonomiske samarbeid med Sovjet. Etter tretti års nesten samanhengande krig med imperialistiske stormakter, med eit land i ruinar, med rismarker forgifta av kjemikaliar og øydelagt av flaum, med økonomisk blokade og militært press frå Kina - kom altså konflikten med Kampuchea.
Verker det på denne bakgrunnen rimeleg å sjå Vietnam som uprovosert aggressor mot eit granneland og jamføra støtten til opprøret med f.eks. Sovjets innmarsj i Tsjekkoslovakia? Det ligg nærare å sjå støtten til opprøret som eit forsøk på å koma ut av ein umogeleg og uholdbar situasjon som Kampuchea hadde skapt og som Vietnam ikkje såg annan utveg av." (Berge Furre, Ny Tid nr 4, 1979, min uth. [ingen uthevinger i Røde Fanes papirutgave])
Les dette sitatet en gang til, med mistankens skjerpa blikk. Ser vi bort fra påstandene om at Kampuchea er den aggressive part (noe jeg kommer tilbake til), nærmer nemlig Furre seg sannheten her: Han tar utgangspunkt i Vietnams desperate økonomiske situasjon, og sier at "støtten til opprøret" (les: invasjonen) var "eit forsøk på å koma ut av ein umogeleg og uhaldbar situasjon som Kampuchea hadde skapt og som Vietnam ikkje såg annan utveg av."
Vietnams økonomiske situasjon er helt desperat. Nesten fire år etter frigjøringa er landet langt fra sjølberga med ris, det er regelrett sult i store deler av landet. Skyldes dette at Kina - etter gjentatte vietnamesiske grenseprovokasj oner ble tvunget til å kutte ut den omfattende økonomiske støtten de hadde gitt Vietnam? Nei, det skyldes de vietnamesiske ledernes linje i gjenoppbyggingsarbeidet. Vietnam er i dag et gjennommilitarisert samfunn, med tvungen verneplikt for alle menn mellom 16 og 45 år. Dette koster penger, svært mye penger. Samtidig sulter folk i Vietnam - flyktninger fra Vietnam til Kampuchea har fortalt at risrasjonen var ½ kg ris per 10. innbygger.
Kampuchea er fra naturens side et utrolig rikt land. Innen ett år fra frigjøringa var landet sjølforsynt med ris. Før invasjonen eksporterte landet ris. Ved forrige invasjon, i årsskiftet 1977/78, sendte Vietnam lastebiler og gravemaskiner for å rane ris og frakte det tilbake til Vietnam. I dag plyndrer de alle matlagere de kommer over.
Berge Furre har rett i at Vietnam er i en desperat situasjon. Denne situasjonen er sjølforskyldt. Kampuchea er ikke årsak til den. Den gjør at landet må skaffe seg "lebensraum". I det stille har Hanoi-juntaen allerede underlagt seg Laos. Det var ikke nok. I sitt utrettelige jag på regionalt hegemoni i Sørøst-Asia rykka 150.000 vietnamesiske soldater inn i Kampuchea.
Motsetningene mellom Vietnam og Kampuchea er svært gamle. Dels er de skapt av den franske kolonialismen, dels har de sin bakgrunn i en gammal vietnamesisk drøm om å skape en "Indokina-føderasjon" med seg sjøl som den ledende makta.
SV benekter i dag at Vietnam har eller har hatt sånne planer. Men bordet fanger, SV. I 1975, rett etter frigjøringa av Vietnam, skreiv dere sjøl at "selv om det vil ta tid før det blir en gjenforening av Nord- og Sør-Vietnam, er det utvilsomt at Nord-Vietnam vil spille en avgjørende rolle i hele Indokina. Et framtidsperspektiv kan være en føderasjon av hele det gamle Indokina, hvor Nord-Vietnam vil spille en ledende rolle." (Leder i Orientering 6. mai 1975.) Foreløpig, før folkekrigen i Kampuchea på nytt har frigjort landet, kan vi slå fast at SV har vært sannspådde.
Plassen tillater ikke noen grundig tilbakevisning av påstandene om at Kampuchea er den aggressive, jeg vil derfor konsentrere meg om enkelte hovedpoeng:
For 2-300 år siden var Kampuchea en indokinesisk stormakt. Rundt 1750 raste store erobringskriger i området, og Vietnams herskere lyktes i å erobre Kampuchea Krom (da den sørligste delen av Kampuchea, tilsvarer i dag Vietnams sørligste tredjedel, inkludert hovedstaden Ho Chi Minh-byen). Under Frankrikes koloniherredømme fortsatte annekteringa, i 1929 ble provinsen Dac Lac annektert, ti år seinere overførte den franske guvernøren Brevie med et pennestrøk øya Phu Quoc til Vietnam.
Ennå i dag lever 4 millioner khmerer som en hardt undertrykt minoritet i Vietnam.
Gjør så Kampuchea krav på disse gamle kampucheanske områdene? Nei, det eneste den lovlige regjeringa i landet har krevd, er at de nåværende grensene blir respektert. Men Vietnams aggresjon fortsatte, også under Vietnams kamp mot USA-imperialismen. Den kampucheanske frigjøringsfronten FUNK og prins Sihanouk ga vietnameserne tillatelse til å opprette baser i frigjorte områder i Kampuchea, fordi FNL ikke hadde tilstrekkelige baser i Sør-Vietnam. Avtalen var at basene skulle oppløses og Vietnam trekke seg tilbake straks frigjøringa var gjennomført. Men dette nekta vietnameserne. I Kratie-, Mondulkiri- og Ratanakiri-provinsene måtte de vietnamesiske soldatene kastes ut med våpenmakt etter frigjøringa av begge land.
I juni1975 forsøkte Vietnam å besette den kampucheanske øya Koh Wah, men mislyktes.
Da tok regjeringa i Kampuchea initiativ til forhandlinger, det samme gjorde de i 1976, da en vietnamesisk delegasjon ble invitert til Phnom Penh for å diskutere en fredelig løsning på grensetvistene mellom de to landa. Kampucheas forhandlingsvilje strakk seg langt: Den 18. juni 1977 stilte Pol Pots regjering et forslag om bl.a. å unngå væpna konflikter langs grensa på land og på havet, ikke å utføre infiltrasjonsvirksomhet, aggresjoner, maskingeværskytning, overflygninger osv, ikke å plassere tropper nærmere enn en halv til en kilometer fra grensa osv. Vietnams svar var opptrapping av krigshandlingene. Fra september 1977 til 6. januar 1978 raste en ikke-erklært krig på Kampucheas jord. Denne dagen lyktes det den kampucheanske hæren å drive ut inntrengerne. Den 7. april l978 unnsa Vietnam seg formelt planene om en indokinesisk føderasjon og snakket om forhandlinger. I den mellomliggende perioden hadde de gjentatte ganger krenka Kampucheas territorium, og selvsamme dag som Vietnams regjering framsatte forslaget om forhandlinger, angrep vietnamesiske divisjoner flere provinser i Kampuchea. Se det var Hanois forhandlingsvilje, høyt oppskrytt og besunget i Ny Tid.
Vietnam har spilt på et bredt register for å sikre sin dominans over Kampuchea. Ifølge kampucheanske regjeringsstyrker gjennomførte de fem kuppforsøk i perioden september 1975 til september 1977. Ved hjelp av de samme personene som i dag regjerer på Hanois nåde i Phnom Penh, forsøkte de på statskupp i april/mai i fjor.
Men mindre invasjonsstyrker, grenseprovokasjoner og kuppforsøk nytta lite. Derfor måtte Vietnam i desember i fjor gå til virkelig massiv invasjon.
Hvordan forsøker SV å bevise at det er Kampuchea som er den aggressive parten? Ikke i det hele tatt, såvidt jeg kan se. Påstandene deres om at det er Vietnam som har vist forhandlingsvilje faller på sin egen urimelighet. Og nøkternt vurdert er og blir det urimelig at det lille Kampuchea, med en stående hær på rundt regna 10 prosent av den vietnamesiske krigsmaskinen skulle overfalle nabolandet.
I mangel av argumenter tyr SV derfor til simpel demagogi. I en petit i Ny Tid nr 4, 1979 siterer partiets fremste "ekspert" på Indokina fra et intervju med Pål Steigan i Klassekampen: "De nasjonale motsetningene mellom Vietnam og Kampuchea har vart svært lenge. Det som i dag er Ho Chi Minh-byen var en gang en del av Khmer-riket. I dag peker Kampuchea på dette faktum. Vietnam sier dette betyr at Kampuchea er aggressiv." Og se der stopper Steinar Hansson. Neste setning i intervjuet passer ham nemlig ikke, for der sier Pål Steigan: "Kampuchea ber ikke om annet enn å beholde de 180.000 kvadratkilometer de har i dag, og retten til å forsvare seg mot utenlandske inntrengere." (Klassekampen nr 14, 1979.) Jeg sa dette var simpel demagogi. Jeg kunne like gjerne ha kalt det sitatfusk.
"Ingen er prinsipiell motstander av enhver invasjon når det kommer til stykke. Motstandere av den tyske invasjonen i 1940 var de fleste. Like sikkert er det at de fleste aksepterte den russiske invasjonen i Nord-Norge i 1944-45. Noen invasjoner fører med seg okkupasjonsstyrker. Andre har befrielsesstyrker i sine rekker. Til sjuende og sist står en ting tilbake: Vi må aldri akseptere innmarsj av fremmede styrker i strid med den uttrykte folkeviljen." (Stein Ørnhøi, Ny Tid nr 4, 1979.)
"Ikke-intervensjon og nasjonal sjølråderett er generelt korrekte prinsipper, men ved mange eksempler i nyere historie har de bidratt til forlengelsen av undertrykkelse og urett. Det var f.eks. "ikkeintervensjonspolitikken" som gjorde at Franco vant den spanske borgerkrigen og holdt landet under fascismens åk i 40 år." (Redaksjonelt svar på leserbrev i Ny Tid nr 6, 1979.)
Stein Ørnhøi sammenlikner Nazi-Tysklands overfall på Norge den 9. april 1940 med den Røde Armes frigjøring av Nord-Norge i 1944-45. Dette er uhyrlig. Da Hitler okkuperte Norge og erstatta den lovlige regjeringa med Quislings administrasjon, fulgte fem års terrorstyre for landet vårt. Det raste en verdenskrig, Sovjet ble angrepet et drøyt år seinere, og i åra som fulgte dannet det seg to fronter: En imperialistisk, fascistisk akse bestående av Tyskland, Italia og Japan, mot en allianse av vestlige imperialistmakter, folka i de landene som var okkupert av aksemaktene og det dengang sosialistiske Sovjetunionen. Det var i Sovjet de første, avgjørende tapene for Tyskland kom. Det var Sovjet som under hele krigen bar de tyngste byrdene og ytte de største ofrene mot nazismen. I tråd med dette, i samarbeid med norske motstandsstyrker, befridde den sovjetiske hæren Nord-Norge allerede før Tysklands kapitulasjon. Ikke for å støtte et "indre opprør", ikke for å velte en vanlig norsk regjering, men som et resultat av den felles kampen mot den felles fienden: Hitler-Tyskland. Etter Tysklands verdensomspennende nederlag trakk de sovjetiske styrkene seg tilbake.
Sammenlikninga med den spanske borgerkrigen er like hårreisende. Hva brakte Franco til makta? Fascistiske spanske generaler, marokkanske og italienske invasjonsstyrker, tyske Junkers-fly som bomba ubønnhørlig. Hva innebar vestmaktenes "ikke-intervensjon"? I prinsippet nøyaktig det samme som SVs egen linje i forhold til Vietnams invasjon i Kampuchea: Støtte til fremmed invasjon for å styrte et lovlig, progressiv regjering.
Det er fristende å ironisere over at et parti som kan prestere sånne fantastiske forfalskninger av moderne historie, faktisk har en fullt utlært historiker som sin leder. Men en behøver såvisst ikke å ha noen embetseksamen fra Historisk-filosofisk fakultet for å ta avstand fra og fordømme disse uttalelsene. En trenger bare å ha et minimum av gangsyn, et minimum av sans for hva som er rettferdig og hva som er urettferdig. Ikke ett av SVs argumenter for å støtte den vietnamesiske invasjonen i Vietnam holder for en kritisk gjennomgang. Om de griper til historieforfalskning eller sitatfusk, til løgnpropaganda om forholdet mellom de to statene eller primitiv hets mot Kina, blir de stående tilbake like avkledd som keiseren i H C Andersens berømte eventyr. Og det blir stadig flere som kan spille rollen til den vesle ungen i dette eventyret og rope: "Men han har jo ingen bukser på!"
Quisling-styrkene til Heng Samrin kontrollerer bare hovedveien og de største byene, merka med skraverte felter på kartet. Dette er bl.a. blitt bekrefta av en fransk journalist, Denis Reichle, som nylig har gått 200 km til fots inne i Kampuchea. (Kart: Gnistan)