|
|
|
Peter Bischoff er ansvarlig redaktør i Arbejderavisen, organet til Kommunistisk Arbejderparti, Danmark. Han tok del i avisas delegasjon til Demokratisk Kampuchea i fjor sommer. Bischoff var altså i Kampuchea rett før det norske besøket som er skildra i Oktober-boka Bischoff anmelder her.
Forlaget Oktober har nylig utgitt ei bok om overfallet på Kampuchea. Gjennom ei rekke artikler med forskjellige innfallsvinkler søker boka å belyse hva som er skjedd. Dette initiativet er bra. Informasjon om emnet er fortsatt svært dårlig, og det er et seigt arbeid å informere offentligheten i Norden.
Jeg er blitt bedt om å anmelde boka som medlem av en Arbejderavis-delegasjon fra KAP i Danmark som besøkte Kampuchea ei uke i fjor sommer, rett før den norske delegasjonen. Dette gir et sammenlikningsgrunnlag. Jeg vil derfor særlig ta opp reiseskildringa til den norske delegasjonen, også fordi skildringa er det spesielt nye ved denne boka.
Jeg kjenner mye igjen. Det er presise beskrivelser av de samme iakttakelser som vi gjorde, de samme slags spørsmål som vi stilte, og de samme forklaringene som vi fikk.
Nå har den marxist-leninistiske litteraturen og vennskapslitteraturen om Kampuchea verden over en viss tendens til å gjenta seg sjøl. Det er også tilfellet her. Og det er ikke så merkelig. Det er de samme sparsomme opplysningene som sirkulerer. Men for hvert delegasjonsbesøk er posen litt litt mer åpen. De kampucheanske ledere har gitt nye opplysninger hver gang. Det er i høy grad også tilfellet her. Det bringes nye brikker til puslespillet om Kampuchea fra 1975-79, og det er verdifullt. Det gjelder ikke minst intervjuene med Pol Pot og Ieng Sary, hvor blant annet utdypende opplysninger om partihistorien blir lagt fram. Men mye står igjen. Det vi veit om landet på empirisk grunnlag, er stadig overmåte begrensa. Jeg tror neppe det noen gang vil kunne tegnes et uttømmende bilde av dette samfunnet på rent empirisk grunnlag. Det er kampucheanernes egen lukkethet som i høg grad har skylda for dette.
Denne begrensede informasjonen viser seg også i reiseskildringa. Den egentlige nye dokumentasjonen er begrensa. Mange steder er teksten supplert med kampucheanernes egne offisielle forklaringer og med de opplysningene som sirkulerer i den allerede eksisterende verdenslitteraturen om Kampuchea. Det er ikke underlig. En så kortvarig reise i statlig regi kan ikke gi tilstrekkelig informasjon til annet. Og det var da også nøyaktig den samme tendensen som gjorde seg gjeldende i artikkelserien i Arbejderavisen om besøket. Det var den samme blandinga av våre egne ledede øyenvitneinntrykk og av offisielle opplysninger m.m.
Begrensningene i en slik reise gjør ikke inntrykkene verdiløse. Er man kritisk, er det mulig å se gjennom den offisielle fasaden og kritisk vurdere de inntrykkene man tross alt får. Men det er disse begrensningene.
Dessverre synes jeg at forfatterne, til tross for at de gjentatte ganger understreker sine forbehold, likevel ofte trekker skråsikre konklusjoner på et spinkelt grunnlag. Videre lar de ofte helt offisielle forklaringer stå ukommenterte og uproblematiserte. Et iøyenfallende eksempel på dette er helt i begynnelsen. De ser oversvømmelsene fra flyet til Phnom Penh. Så refererer de Ieng Sary for å uttale at bare ti vannbøfler gikk tapt.
Det heter også at "delegasjonen fikk også se mye av landsbygda". Men seinere tas det en del forbehold. De understreker at naturligvis må et så kort besøk på et jordbrukskooperativ bli svært overflatisk. Det siste slutter jeg meg til, også ut fra besøket vårt. Høyst sannsynlig har kooperativet delegasjonen besøkte, fungert veldig bra. Ellers har delegasjonen sett jordbruk fra reisen rundt i landet. Riktignok dro de i alt 100 mil. Men delegasjonen har bare i all hast fra bil eller båt sett jordbruksområder utenfra. Kanskje har de stoppet en gang imellom. Men de har slett ikke sett kooperativene i de mer tilbaketrukne områdene. Og kooperativene utgjør jo 90 prosent av det kampucheanske samfunnet, så det er muligheter for store forskjeller fra sted til sted.
Et annet eksempel er samtalen med noen jenter fra en bildekkfabrikk på jernbanestasjonen i Phnom Penh: "Det slo oss at disse jentene på mange måter må ha vært typiske for ungdommen i Kampuchea." Jeg er ikke så sikker på det. Delegasjonen skriver sjøl, og det svarer til hva vi fikk høre, at disse nye industriarbeiderne blir valgt ut blant de unge i hæren. Det er de som har deltatt i krigen og vist den største graden av kampånd og revolusjonær innstilling. Det er altså ikke hvemsomhelst som har fått lov å utgjøre den nye arbeiderklassen.
Et annet sted reiser delegasjonen gode spørsmål om politikken for høgere utdanning. Men den sier likevel at det tross alt finnes høgere utdanning. Ja, en viss fagteknisk utdanning. Men inntrykket som står igjen er likevel at det var svært smått med høgere og særlig den høgste utdanninga. Holder man seg til den offisielt formulerte utdanningspolitikken, får man ikke inntrykk av et balansert forhold mellom kamp mot analfabetisme og videregående utdanning, men av en udialektisk ensidig satsing på kamp mot analfabetisme.
Avsnittene om kampucheansk økonomi er veldig spennende. Emnet er omfattende og det er ikke plass her til å diskutere det fullt ut. Også her stiller delegasjonen meget vesentlige spørsmål. Kampuchea har hverken en sosialistisk eller en kommunistisk økonomi i tradisjonell forstand. Delegasjonen får svaret at det er "kollektiv-sosialisme", hvor enhver yter etter evne og får etter elernentære behov. Delegasjonen stiller seg spørsmålet om ikke andre byttemekanismer vil tre i stedet for penger, om ikke penger vil være nødvendige når samfunnet og produksjonen blir mer utvikla og det blir et større behov for å utveksle produkter. De spør seg også om ikke mangelen på materiell belønning vil føre til lav produktivitet. Vi gjorde oss akkurat de samme tankene. Men likevel finner de en forklaring: At landets geografiske og naturmessige rikdom, samfunnets lave utviklingstrinn og den veldig store graden av sjølforsyning i de enkelte enhetene, gjør det mulig for dette systemet å fungere.
Delegasjonen fikk det inntrykket at det var oppnådd materielle resultater. Jeg kan bekrefte at vi fikk det samme inntrykket. Vi så heller ikke sult. Men det diskuteres ikke med hvilke midler disse resultatene er oppnådd, annet enn at delegasjonen ikke så eksempler på at soldater overvåket arbeidet. Det så heller ikke vi. Og jeg kan også slutte meg til det inntrykket at det var et avslappet forhold mellom befolkningen og de kadrene og soldatene vi reiste rundt sammen med. Med oss var det en soldat som ved alle improviserte stopp sprang ut, snakket med folk og hjalp unger med det de holdt på med.
Men denne empirien er stadig svært begrensa. Og jeg finner ingen grunn til å stille meg tilfreds med de offisielle forklaringene om at folkets hjelpsomhet og revolusjonære standpunkt gjør denne økonomien mulig. Vurderer man helheten i den kampucheanske utviklinga, så er det skjedd en omfattende organisering av befolkningen i først og fremst jordbrukskooperativer. Det betyr at mange lag som ble med i enhetsfronten mot Lon Nol og USA, ikke har fått hva de ble lovt, nemlig en rekke forbedringer av forholda for de klassene de utgjorde. Dette dreier seg ikke bare om "utilfredse enkeltindivider" evakuert fra byene, som det heter et sted. Det gjelder hele klasser.
Det gjelder den gamle arbeiderklassen. Vi ble forklart at den gamle arbeiderklassen var ideologisk tilbakestående. Først måtte den arbeide på landsbygda. Derfor kunne den ikke brukes til å gjenoppbygge det lille landet hadde av industri.
Det gjelder bøndene. Disse var ikke en ensartet masse, men lagdelt med forskjellige mengder jord. Det gjelder småborgerskapet i byene. Det gjelder det nasjonale borgerskapet. De fikk ikke det de ble lovt. De ble kooperativbønder på - med alle nyanser - meget kort tid. Dette må ha skapt sosial spenning.
Når det så likevel virker som den "kollektiv-sosialistiske økonomien" fungerer er det nærliggende å anta: Det har vært anvendt et visst mål av tvang. økonomien og distribusjonssystemet er hverken det sosialistiske hvor man får etter innsats, eller det kommunistiske hvor man får etter behov - dette forutsetter dels en høg kommunistisk moral, dels et høgt utvikla kommunistisk samfunn med tilstrekkelig adgang til varer. I Kampuchea får man etter elementære behov, uansett hvor mye man produserer. Konklusjonen kunne da bli - som en provokasjon - arbeidsleirøkonomi?
Dette er et spørsmål som krever undersøkelser og diskusjoner. Men det er for raskt å konkludere at det materielle resultatet er et bevis på det positive i den kampucheanske "sosialismen". Derfor er jeg også uenig i forordet i boka hvor det heter: "De praktiske resultatene er den virkelige prøven på rett og galt og til nå ... ser det ut til at den prøven faller ut til den kampucheanske revolusjonens fordel."
Sjøl om forfatterne understreker: "Vi var ikke innstilt på å sluke noe rått", og på tross av de mange forbehold om at delegasjonen ikke har sett hele landet, de mange riktige kritiske spørsmålene de stiller, så kan jeg ikke fri meg for en fornemmelse av en vilje til på forhånd å søke en positiv forklaring på de tingene som vekker betenkelighet og til å godta offisielle forklaringer som så å si "kan få det til å gå opp". Det virker som om skildringa har en tendens til å la seg fange av den egne logikken til den kampucheanske modellen og forklare forhold utfra landets egne betingelser, i stedet for mer kjølig å vurdere sjølve utviklingsmodellen.
Det er visse ting som mangler. Og det er nettopp diskusjonen av klassealliansepolitikken, av revolusjonens ofre. Det er nettopp denne innfallsvinkelen som kan trenge igjennom også begrensningene i empirien om Kampuchea. Arbejderavisen kom ikke hjem med en bekreftelse av redselshistoriene. Tvert imot. Men vi kom hjem med politiske forklaringer som vakte betenkelighet. Vi har gjort en politisk vurdering av den klassealliansepolitikken, eller brudd på klassealliansepolitikk, som er ført i Kampuchea. Vi har nådd fram til en meget stor forsiktighet når det gjelder å tegne et bilde av Kampuchea som et rosenrødt sosialistisk samfunn, på tross av at vi faktisk så en masse smilende og tilsynelatende tilfredse mennesker.
Boka er svært allsidig bygget opp. Det er reiseskildring, intervjuer med kampucheanske ledere, gode og grundige bakgrunnsartikler om grenseproblemene, om Vietnam og de internasjonale perspektivene. Jeg vil spesielt framheve artikkelen om Vietnams forhold til Sovjet og Kina som kjølig vurderende og med godt underbygde betraktninger. Men det er en vesentlig mangel at klassealliansepolitikken ikke er tatt opp. Den er noe av det mest grunnleggende i vurderinga av Demokratisk Kampuchea. Og den er nøye knytta til alle de anklagene som har vært framført mot styret. I ei rekke intervjuer i våres ga faktisk Ieng Sary flere oppsiktsvekkende innrømmelser av at det har skjedd "overdrivelser" og henrettelser. Nettopp disse uttalelsene, sammen med de stadig mer iherdige forsøkene på å skape en enhetsfront med blant andre Sihanouk, har Arbejderavisen sett som en klar bekreftelse i praksis av at det nå er nødvendig å foreta en dyptgående justering av den radikale politikken som har vært ført.