|
|
|
AKP(m-l)s tidligere positive vurdering av Pol Pot-regimet i Kampuchea må omvurderes, mener Eirik Rossen, tidligere utenriksmedarbeider i Klassekampen. Terror og overgrep erstattet en marxist-leninistisk politikk, mener han. - Jeg vil opprettholde min i hovedsak positive vurdering av Demokratisk Kampuchea, svarer Tron Øgrim. - Som marxister kan vi ikke anlegge en borgerlig-humanistisk betraktningsmåte på revolusjoner i den tredje verden, sier Øgrim. De følgende artiklene bygger på innledninger som Rossen og Øgrim la fram på et seminar om Demokratisk Kampuchea sommeren 1981.
Det kampucheanske partiet Ankar verken er eller har vært et marxist-leninistisk parti. Den kampucheanske revolusjonen var ingen marxistisk revolusjon. Nytt materiale viser at Pol Pot-ledelsen valgte bruk av makt og terror istedenfor masselinje og politisk mobilisering. Også i den andre partikampen ble det brukt terror. Dette har vært en systematisk linje og kan ikke karakteriseres som en underordna feil, hevder Eirik Rossen i dette innlegget.
AKP (m-l)s oppfatning av det kampucheanske samfunnet i åra 1975-78 har hittil vært at det var sosialistisk. Partiet har oppfattet Kampucheas kommunistiske parti alias den revolusjonære organisasjonen Angka som et ekte marxist-leninistisk parti. Vårt parti har sett på utviklingen i Kampuchea under Røde Khmer-styret som et forbilde for andre land i Asia og som et forbilde på sosialismen i et fattig bondeland.
Jeg kommer til å utfordre disse oppfatningene.
Jeg mener Angka ikke er et marxist-leninistisk parti. Jeg mener vårt parti ikke har noen grunn til å framheve denne organisasjonens rolle i dagens motstandskamp mot Vietnam på noe annet grunnlag enn at den er den militært sterkeste. Jeg betviler at Angka har noen potensiell støtte i flertallet av folket. Jeg mener utviklingen i Demokratisk Kampuchea på sentrale punkter ikke kan ses på som forbilde for andre land i Asia, og jeg mener linja som har vært gjennomført, bryter med sentrale prinsipper i leninismen. Jeg vil ikke kalle den sosialistisk, og jeg mener vi trenger en god del studier før vi finner ut hva slags merkelapp eller hvilken kort beskrivelse vi skal gi den.
Jeg er her for å legge fram materiale. Under diskusjonen i dag og seinere vil ulike syn ha nytte av å brynes mot hverandre. På grunnlag av marxismen-leninismen burde vi komme fram til enhet, men det kan ta lang tid. Fakta som er kjent i dag, kan være vanskelig å sette inn i en systematisk oppfatning av Demokratisk Kampuchea, rett og slett fordi andre fakta mangler.
Mange forhold har gjort at det har vært svært vanskelig å komme fram til fakta om Kampuchea. Det varte tre år før utlendinger fikk slippe inn, med unntak av en liten gruppe diplomater som ble geleidet til et bombekrater i Siem Reap i 1976. Utlendingene som kom, var først enten journalister fra land som støttet Demokratisk Kampuchea i utgangspunktet, eller medlemmer av vennligsinnede marxist-leninistiske partier som i Kampuchea så et alternativ til den revisjonistiske utviklingen i Vietnam. Til slutt kom ei gruppe på tre utlendinger som kunne ses på som mindre forutinntatt.
Elizabeth Becker og Richard Dudman, begge amerikanske journalister, og Malcolm Caldwell, britisk Sørøst-Asia-ekspert. Caldwell ble myrda i Phnom Penh. Ved juletider 1978 ble det kunngjort at utlendinger kunne melde seg på turistturer fra Bangkok til Angkor Wat, disse turene kom aldri i gang på grunn av invasjonen.
Turene utlendingene ble tatt med på rundt i Kampuchea, liknet hverandre svært mye, både i ruteopplegg og erfaringer. Reisebeskrivelsene, enten de er utgitt i USA, Canada, Norge, Danmark, Frankrike eller Sverige, har det absolutt meste til felles, like mye til felles som de mange journalistberetninger framkommet etter Vietnam-organiserte pakketurer til det samme landet.
I Norge har vi en tradisjon i å tro på våre venner. I 1976 hadde vi en kamerat i Spania som konkluderte med at FRAP og PCE (m-l) var virkelig store og sterke. Vi trodde på det KPD (m-l) sa om Tyskland. Overfor kampucheanerne har vi vært like blåøyde - kanskje mer. Nå har vi begynt å lære at vi ikke må tro alt kineserne sier, heller ta deres utsagn som en av flere kilder til kunnskap.
Etter den vietnamesiske invasjonen har et stort antall nye kilder blitt tilgjengelige. Det har vært mulig for Vestens Sørøstasia-forskere å sammenlikne det Røde Khmer sa de gjorde, med det de faktisk gjorde.
Fra 1975 til 1978 kom det rundt 30.000 flyktninger fra Kampuchea til Thailand. Etter invasjonen brøt det kampucheanske samfunnet fullstendig sammen, og grenseområdene mellom Thailand og Kampuchea fikk en ny befolkning på mellom en halv og en hel million mennesker. I motsetning til dem som flyktet fra Røde Khmer-styret, var disse på flukt fra den vietnamesiske invasjonen og det vietnamesiske okkupantstyret som etter hvert ble etablert. I motsetning til den første var den siste flyktningebølgen representativ for et bredt spektrum kampucheanere, noen for, noen mot Angka, og den omfattet representanter for alle klasser og alle politiske tendenser fra det gamle kampucheanske samfunnet.
Skildringene fra disse flyktningene er blitt systematisk innhentet av flere forskere med ulike syn på Demokratisk Kampuchea og den vietnamesiske invasjonen. Også skriftlig materiale er kommet fram. For mange av forskerne som i utgangspunktet hadde et svært positivt syn på Demokratisk Kampuchea, har dette materialet vært en kilde til forferdelse.
I Klassekampen fredag 15. mai skrev Tor Halstvedt et innlegg der han gikk gjennom lista av navn, folk som George Hildebrand, Laura Summers, Israel Young, Stephen Heder osv. Jon Michelet lot seg ikke imponere av denne lista. Men poenget er at denne lista inneholder omtrent det som er av Demokratisk Kampucheas beste venner i engelsktalende land. Flere av dem var tilstede på Stockholmskonferansen i november 1979. Allerede da hadde mange fått tak i materiale som talte mot Demokratisk Kampuchea, men som de ikke ville ta opp på konferansen av hensyn til Røde Khmer-gjestene. Videre var formålet med konferansen å slå fast støtte til motstandskampen. Dokumentene gjenspeiler likevel en dragkamp bak kulissene for å unngå for positiv omtale av Pol Pot-styret.
Det siste året har særlig Laura Summers og Stephen Heder offentliggjort materiale i form av seminarinnlegg ved universiteter i Storbritannia, USA, Tyskland og Thailand. Heder har systematisk intervjuet et tusentalls flyktninger, og har hatt korte samtaler med det mangedobbelte.
I august kommer det til å være et seminar i Bangkok med nytt materiale både om motstandskrigen mot Vietnam og om samfunnssystemet i Demokratisk Kampuchea.
I Finland er det ei universitetsgruppe som har satt seg som mål å skille klint fra hvete i spørsmål vedrørende Demokratisk Kampuchea. Materiale fra dem vil antakelig begynne å foreligge utover høsten.
Dette for å understreke at det for det første finnes masse nytt materiale og for det andre at også vi i Norge er nødt til å ta dette fakta-innsamlingsarbeidet alvorlig.
Det er en del ting dette materialet ikke tar opp, fordi det ikke er kontroversielt. Det er et faktum at Røde Khmer-regimet gjorde mye for den økonomiske utviklingen av landet, særlig i form av vanningsanlegg. De fikk opp risproduksjonen i en slik grad at storstilt hungersnød ble avverget. De greidde ikke å hindre at store deler av befolkningen var kontinuerlig underernært, men de fikk stablet på beina et jordbrukssystem som etter hvert skulle gjort regimets overgrep helt unødvendige, fordi det fungerte til bøndenes, om ikke til partiets, relative tilfredshet.
FN har utarbeidet statistikk over jordbruks- og matvareproduksjonen per innbygger i Asia i åra 1970 til 1975. Denne statistikken viser hvilket dårlig utgangspunkt Røde Khmer hadde for sin oppbygging av landet. Jordbruks- og matvareproduksjonen per innbygger i Kampuchea falt jevnt i disse åra, og i 1975 lå den på en tredjepart av det den hadde vært i 1970. I Sør-Vietnam og Laos holdt denne produksjonen seg derimot noenlunde konstant.
Det vil si at oppgaven for Røde Khmer var å prøve å tredoble matvare- og jordbruksproduksjonen per innbygger for å komme på nivået fra Sihanouk-tida. Man kan anta at situasjonen var desperat, og at den ble skjerpet fordi de nektet å ta imot enhver form for utenlandshjelp. Dette kan forklare at de ikke ville ha utlendinger i landet til å se på tilstanden til dem som sleit med vanningsanleggene, eller andre utslag av den ekstreme nøden som må ha forekommet. Nøden, problemene, det harde arbeidet er noe som går igjen i flyktningeberetningene og får skylda for mange rystende dødsfall. Angkas måte å behandle folket eller deler av folket på bidro også til å skjerpe problemene.
At produksjonen etter hvert må ha kommet opp på et nivå som ikke lå så veldig langt under Sihanouk-tida, bekreftes også av det faktum at den vietnamesiske invasjonen utløste en reell hungersnød, fordi krigen og mangel på vedlikehold ødela vanningsanleggene, og kampene hindret bøndene fra å så risen i tide.
Vanningsanleggene og grunnlaget for en tilstrekkelig produksjon av mat er noe av det Demokratisk Kampuchea fikk til. Dette går igjen i alle beretninger fra utlendinger som besøkte landet i 1978. Det kan vises til andre framganger i liknende sektorer, som helsestell og utryddelse av malaria. Den vietnamesiske invasjonen av Kampuchea førte derimot til en oppblussing av denne sjukdommen.
Jeg kan likevel ikke godta at slike framganger blir brukt til å rettferdiggjøre hele samfunnssystemet til Røde Khmer. Det er like uetterrettelig som å rose Hitler fordi han avskaffet arbeidsløsheten, Mussolini fordi han gjorde malariasumpene utenfor Roma til dyrket mark osv. uten å se på andre sider ved det de gjorde. Å legge vekt på visse positive trekk ved økonomien og samtidig se bort fra politiske forhold og menneskelige kjensgjerninger er et avvik i forhold til marxismen-leninismen, som heter økonomisme. Jeg mener videre det er grunn til å tro at Røde Khmers økonomiske resultater kunne vært enda bedre med en annen politikk. Jeg skal seinere ta opp utviklingen av kooperativene for å begrunne dette.
En viktig politisk kjensgjerning må også bli stående i enhver analyse av Demokratisk Kampuchea. Det er at det dreide seg om en virkelig revolusjon. Det var overhodet ikke noe igjen av Sihanouks eller Lon Nols statsapparat. Den sentrale statsmakta ble overtatt av intellektuelle opposisjonelle fra den gamle eliten som hadde arbeidet illegalt i mange år. Nedover i rekkene ble maktposisjonene fylt av lojale fattigbønder, ofte analfabeter. Dette er klasseinnholdet i Røde Khmer-styret: De mest undertrykte fra det gamle samfunnet fikk makta, og de preget de intellektuelle mer i selve maktutøvelsen og de politiske linjene enn de intellektuelle preget dem. De var ikke bare analfabeter. De var som oftest helt uskolerte i marxismen. Men de hadde erfaring fra kamp, og de virket innenfor sitt lokalmiljø. Seinere ønsket Angka å sentralisere den politiske makta. Da ble en del av disse bondekadrene avsatt eller ble ofre for omorganisering. Samtidig gikk mye av futten ut av revolusjonen.
Hittil har jeg altså karakterisert Demokratisk Kampuchea som en virkelig revolusjon som fikk til store ting på det økonomiske området.
Er det da noen problemer? Hvorfor skal vi samles her for å diskutere dersom ingen betviler slike kjennsgjerninger? Fordi måten dette ble ordnet på, og måten statsmakta ble utøvd på, strider mot marxismen-leninismen.
Laura Summers fra Lancaster-universitetet har samlet sammen materiale om det nå berømte fengslet i Phnom Penh, som vietnamesisk propaganda kaller Tuol Sleng. Før 1975 var det et gymnas kalt Tuol Svay Prey. Under Røde Khmer-styret ble det betegnet som hovedkvarteret til organisasjonen Sikkerhet 21, forkortet til S-21. Antageligvis kjente bare få til det.
Jeg var til stede på et møte av solidaritetsaktivister fra Norge, Sverige, Finland og Danmark i Stockholm i mai i fjor, sammen med Demokratisk Kampucheas sosialminister Ieng Thirith. Ieng Thirith, i likhet med svært mange ledende Røde Khmerer, var lærer i Phnom Penh i en årrekke. Hennes skole var i samme gate som skolen som seinere ble fengsel, de ligger skrått overfor hverandre i samme gatekryss.
På spørsmål fra en av deltakerne som hadde mistanke om at en personlig venn var drept av S-21, benektet Ieng Thirith ethvert kjennskap til gata, til skolen Tuol Svay Prey og til dens seinere bruk som fengsel. Dette er et av mange eksempler på den fullstendige mangel på åpenhet Røde Khmer konsekvent viser solidaritetsaktivister som tar opp kinkige spørsmål, ikke bare rent politiske, men også slike som er personlig motivert. Det er i tillegg til det politisk umulig å få hjelp fra Røde Khmer til å oppklare ting.
Laura Summers konklusjon på undersøkelsen er at Tuol Svay Prey ble brukt som senter for hemmelige forhør og henrettelser, drevet av en type hemmelig politi under direkte kontroll av Pol Pot. Vietnameserne har forfalsket mye av materialet fra fengslet, blant annet ved å trykke falske bilder av henrettede personer som seinere har vist seg å være i live. Blant disse er tre Røde Khmer-kadre som jeg sjøl har truffet i Norge, Sveits og Jugoslavia i 1979 og 1980.
Mesteparten av mappene om folk arrestert etter april 1978 er forsvunnet. Dette gjelder flere tusen mennesker som ble anklaget for å være vietnamesiske agenter. Tilfeller som ikke har noe med konflikten mellom Vietnam og Kampuchea å gjøre, blant annet en britisk seiler som ble tatt i kampucheanske territorialfarvann, er derimot ikke fjernet. All film på stedet ble samlet sammen og sendt til Vietnam etter invasjonen. Bare deler av billedmaterialet er tilbake på plass i fengselet som nå er et museum.
To menn som arbeidet i S-21s administrasjon, samarbeider i dag nært med okkupantmakta. Dette kan bety at de opererte på Vietnams vegne også før okkupasjonen.
Vi vet en del om ofrene gjennom flyktningeberetninger, kampucheanere som har hatt adgang til dokumentene og fra noen etterrettelige vestlige journalister som har trykket rapporter om fengslet. De siste månedene har vietnameserne overlevert 4.000 sider tilståelser til den pro-vietnamesiske eksperten Ben Kiernan og 2.000 sider til den anti-vietnamesiske Stephen Heder.
Sven Øste ble fortalt at 50.000 ble myrdet i S-21. Tallet ligger antakelig på mellom 16.000 og 20.000.
Ofrene for S-21 omfattet partimedlemmer, funksjonærer i ulike departementer og representanter for alle lag i samfunnet, fra framstående intellektuelle under Sihanouk eller Lon Nol til arbeidere, studenter, bønder og andre "vanlige folk". Fanger ble ofte holdt sammen med sine ektefeller og barn.
De fleste ofrene ble tvunget til å tilstå å være CIA-agenter, særlig de som hadde vært innblandet i progressive bevegelser i byene i 1960-åra og tidlig i sytti-åra. Mappene til de som tilsto en vietnamesisk tilknytning i 1978, er som nevnt forsvunnet.
Om lag 300 mellomliggende og høyere partikadre ble henrettet, blant dem en som sto på femte eller sjette plass i sentralkomitehierarkiet i november 1978.
Mange av tilståelsene virker autentiske på de anti-vietnamesiske ekspertene som har gransket dem. Summers legger til at dette har påvirket henne personlig. En av de tilståelsene hun kom over, var fra en av hennes venner i Phnom Penh under Lon Nol-styret. Vennen var da en av FUNKs mange undergrunnsarbeidere. Han tilsto virksomhet til fordel for CIA, gjennom CIA-agenten Laura Summers, spesiell utsending fra CIAs Cornell-universitet i USA. Denne anklagen er direkte latterlig.
Fra annet hold har jeg fått vite at FUNK-representanten Ganthy i Stockholm er blant de henrettede. Han tilsto å være dobbeltagent for CIA og KGB. Ok Sakun ved FUNK-kontoret i Paris advarte meg personlig mot å ta kontakt med Ganthy i september 1975. Andre nordiske solidaritetsaktivister fikk liknende advarsler både før og etter frigjøringen. Likevel dro Ganthy tilbake til Kampuchea i 1976, sammen med mange andre kampucheanske patrioter som siden er forsvunnet.
Summers skriver at innholdet i tilståelsen og mønsteret i arrestasjonene ikke tilsier andre motiver enn kontroll over mellomsjiktet i partiet og krav om slavisk støtte til partiledelsens etablerte og kanskje skiftende linje. Hun legger til at flere kampucheanere som ventet å kjenne igjen slekt og venner på de fotografiene vietnameserne har offentliggjort, har kommet til henne i tvil om hvorvidt alle bildene er autentiske. På den andre sida har de i en del tilfelle gjenkjent slekt og venner.
Summers avslører trekk ved den vietnamesiske organiseringen av "Tuol Sleng-museet" som minsker verdien av de opplysningene journalister får derfra. Funksjonærene er handplukkede av vietnameserne. Den kampucheanske lederen er en ingeniør med utdanning fra USA, som hevder å ha vært arrestert i 1976, torturert i fem år og så løslatt, men tvunget til å arbeide videre ved fengslet som elektriker. Han har personlig ansvar for flere løgnaktige påstander, blant annet at Røde Khmers helseminister, som Jan Myrdal intervjuet i september 1979 og som Peter Bischoff fra den danske Arbejderavisen traff igjen i april i år, ble torturert og henrettet mot slutten av 1978. Denne mannens personlige bakgrunn er sjekket av det øvrige kampucheanske personalet ved museet. Disse har ikke funnet tegn på at han noen gang skal ha vært fengslet eller torturert ved Tuol Sleng overhodet.
S-21 var ikke ment å være avskrekkende. Den var ment å drepe opposisjonen. Den var ikke kjent offentlig. Men på grunnlag av intervjuer beskriver Stephen Heder hvordan ledende kadre lokalt kunne bli innkalt til hemmelige møter for aldri å vende hjem. Andre kilder har berettet om det samme, helt siden 1976. Dette skjedde relativt systematisk og i relativt stor skala.
Jeg oppfatter at det er i strid med marxismen-leninismen å bruke et hemmelig politi, tortur og henrettelser for å løse motsigelser innen partiet. Den metoden marxismen-leninismen bruker, er den demokratiske sentralismen. Men ingen observatør har noen gang vært i stand til å bringe opplysninger om demokratisk liv i Angka. Heder peker på dette som en av årsakene til at partiledelsen etter hvert mistet kontakten med grunnplanet. Allmenn bruk av tortur, som Pol Pot sto for i jakten på agenter i og utenfor partiet, er en ineffektiv metode og virker korrumperende på den som bruker den.
Blant intervjuobjektene til Stephen Heder er et relativt stort antall mellomliggende og lavere kadre og tidligere kadre i Angka. På bakgrunn av dette har Heder vært i stand til å skrive relativt inngående om detaljer i utrenskingsprosessene innen partiet, særlig fra 1977 da Pol Pot bekreftet sin stilling, og de såkalte vietnameserne ble rensket ut. De sentralt involverte i dette var Pol Pot sjøl og et par tre til, utrenskingene fortsatte også etter invasjonen.
Heder beskriver utrenskingene som en kamp for å sikre kadre fra den sørvestlige regionen i Kampuchea hegemoniet i partiet. Dette er bedre dokumentert og mer sannsynlig enn Ben Kiermans "tre-fraksjons-teori", som SV-ere og SU-ere har gjort mye bruk av. Tradisjonelt har den sørvestlige regionen vært mest lojale overfor Røde Khmer. Khmer-befolkningen her er relativt tett og har tradisjonelt vært sett på som fattigst. I den østlige regionen ble det etter hvert nokså stor motstand mot Pol Pot, og denne motstanden ga seg uttrykk i væpnet kamp.
Utrenskingene innen partiet på grunnlag av den territorielle opprinnelsen til kadrene svarer til flere vitnesbyrd fra flyktninger som forteller at livet øst for Mekong var lettere enn livet vest for Mekong. Lederen for øst-regionen, Sao Phim, var visstnok allerede kjent i 1977 for ikke å følge ordrene fra Phnom Penh. Det er beskrevet et større slag i Prey Venh-området i april 1978 hvor til og med helikoptre ble brukt av regjeringsstyrkene. Heng Samrin som var en av Sao Phims offiserer ved dette slaget, greide å flykte. Informantene til dette slaget forteller videre at hele den lokale befolkningen ble sett på som fiender av regjeringen, og at mange ble tvangsflyttet til forskjellige områder rundt om i landet.
Ifølge Heder var plattformen for dette opprøret også anti-vietnamesisk. Det var først da han av militære grunner måtte krysse grensen til Vietnam, at Heng Samrin så seg nødt til å gå over til fienden.
Jeg skal nå referere hovedinnholdet i Laura Summers siste upubliserte seminarinnlegg, fra et seminar i Hull i begynnelsen av april i år. Den tar opp utviklingen av kooperativene i de frigjorte områdene fra 1973 og gjennom hele perioden med Demokratisk Kampuchea.
Å beskrive utviklingen av jordbrukskooperativene er samtidig å beskrive forholda for flertallet av det kampucheanske folket etter frigjøringen i 1975. 85 prosent av befolkningen er bønder. Flertallet av dem som ble evakuert fra byene i april 1975, var bønder. Jeg skal innimellom komme med egne kommentarer, observasjoner og utfyllende informasjoner fra andre kilder, særlig fra Stephen Heder.
Summers' oppsummering er at den kampucheanske kommunistiske kooperativbevegelsen (1973-1979) var en kortvarig, voldsom og til slutt utilfredsstillende erfaring for mange, kanskje de fleste kampucheanere.
Hun skriver at de alminnelige problemene for kooperativer i revolusjonære samfunn i asiatiske land ble forsterket av flere spesifikke trekk i Kampuchea. Hun nevner blant de allmenne problemene:
I Kampuchea besto partiet i hovedsak av bønder. Den andre viktige sosiale gruppa i partiet var de intellektuelle i ledelsen. Det at bøndene hadde så sterke posisjoner i partiet, førte til en svekking av de lokale kadrenes lojalitet overfor staten til fordel for deres lojalitet overfor bøndene, særlig i tida etter frigjøringen. Dette understreker viktigheten av partiutrenskingene, for å sikre partiets og statsledelsens eneste faktiske materielle maktgrunnlag - kontrollen over landets jordbruksproduksjon.
De veldige problemene ledelsen strevde med etter frigjøringen innenfor den selvpålagte begrensningen med sjølberging, førte til at de i større grad enn tidligere så på ethvert tegn på motstand på landsbygda som en dødelig trussel. Nok en faktor som skjerpet dette, var trusselen fra Vietnam, som krevde en sterk stat for å møte den.
Beskrivelser av Røde Khmers mobiliseringsmetoder i kooperativbevegelsen finnes fra flere hold. En metode var å samle sammen innbyggerne i en landsby til møte, diskutere spørsmål om danning av kooperativ med dem på tilsynelatende demokratisk vis, merke seg hvem som snakket mest åpent ut mot dem, lede disse bort for å la dem forsvinne og så innkalle til nytt møte igjen med spørsmålet - Det er vel ingen flere som er uenige? Når slike metoder ble kjent gjennom jungeltelegrafen, kunne bare synet av Røde Khmer med våpen være nok til å sikre full enighet.
Kooperativiseringskampanjen ble kunngjort i mai 1973, mens den amerikanske bombingen av Kampuchea var på sitt verste. Den var i strid med frontens faktiske program, men siden bøndene stort sett ikke kjente til dette programmet, bare at Sihanouk støttet Røde Khmer, spilte ikke dette noen rolle. Argumentene fra Røde Khmer for kooperativer var å la bøndene organisere sine egne økonomiske anliggender, og frigjøre seg fra jordeiere og kapitalister, løse sine eg ne forsyningsproblemer og avse både soldater og forsyninger til fronten. Landsbygda var da i så dårlig forfatning at bøndene ikke kunne gi mye til fronten selv om de ville, og de som kunne bli soldater, nølte med å dra fordi det ville føre til at familiene fikk enda større problemer med å sikre seg nok mat.
Kooperativene ble organisert på grunnlag av produksjonslag på rundt 20 familier, det vil si på mellom 100 og 200 personer. Enheten under produksjonslagene var de såkalte "samarbeidsgruppene for produksjon" som ble organisert fra og med 1970. Produksjonslagene ble på sin side slått sammen til kooperativer. Ofte besto kooperativkomiteen av de samme personene som var med i landsbykomiteen tidligere. Kooperativene var ofte de samme landsbyene som før.
Andre ganger kom lokale partikadre med i kooperativkomiteene. Komiteene ble i utgangspunktet begrenset til fattige eller lavere mellomstående bønder. Kriteriet for dette var alle bønder som ikke hadde nok mat året rundt, det vil si at samtlige var kvalifisert. Medlemskap i kooperativene var frivillig, og løftet om garanterte risrasjoner til medlemmer fikk svært mange til å melde seg inn. Tilstanden med krig førte til at kooperativene etter hvert ble sjølforsynte og til at markedsøkonomien på landsbygda falt sammen. Flere kooperativer beslagla midler som tilhørte familier av handelsmenn eller rikbønder som hadde flyktet til Phom Penh eller nærmeste by tidlig i krigen.
Kooperativbevegelsen i 1973 var svært vellykket. Ifølge Summers førte den til at flere hundre tusen bønder, av en total landsbybefolkning på 3,5 millioner, også ble overbevist av Røde Khmers øvrige propaganda og skikker. De ble ryggraden i Røde Khmers støtte på landsbygda. De ble til grunnlaget for det som seinere ble identifisert som basefolket, ei viktig gruppe jeg skal komme tilbake til.
11974 begynte tvangen mot bønder som hadde nektet å bli med på kooperativene. Noen flyktet til Phnom Penh. Medlemmer som mislikte seg i kooperativene, var overalt et lite mindretall og spilte liten rolle. Mot slutten av året ble Lon Nols valuta avskaffet som gyldig betalingsmiddel i de frigjorte områdene, og kooperativene ble bedt om å forberede seg på å ta imot flyktninger fra byene.
Summers knytter fire bemerkninger til Kampucheas kooperativer på dette stadium:
Evakueringen av byene - 2 millioner tilflyktede bønder og 1 million alminnelige bybeboere - skapte store problemer for denne desentraliserte strukturen. Partiet vedtok en politisk gradering av medlemskapet i kooperativene som skjerpet motsetningen kraftig mellom de gamle medlemmene av kooperativene og de nye evakuerte fra byene. Graderingen svarer til en oppfatning hos de gamle om at de evakuerte aldri skulle få bli fullverdige medlemmer av deres kooperativer. Det er fra denne tida man kan begynne å snakke om en motsetning mellom det såkalte "basefolket" og "det nye folket" eller rett og slett de nye.
Den politiske graderingen av medlemskapet i kooperativene bygget på en liknende gradering for medlemskap i partiet. Det var i hovedsak tre kategorier. Den eksakte oversettelsen av navnene på disse kategoriene er vanskelig, men en tilnærmet god norsk oversettelse av Heders oversettelse fra khmer til engelsk skulle være: Fulle rettigheter, kandidater og avsatte. Heder skriver:
- Gruppa med fulle rettigheter fikk den fulle teoretiske matrasjonen, eller mer. Den hadde retten til å bli medlem av enhver politisk organisasjon, inkludert partiet og hæren og til å få politiske tillitsverv på alle nivåer. Kandidatgruppa kom i annen rekke på rasjoneringslista og hadde retten til å holde visse lavere politiske tillitsverv. De avsatte var sist på fordelingslister, først på henrettelseslister og hadde ingen politiske rettigheter.
Om den vanlige inndelingen av folket i Kampuchea i de to kategoriene basefolk mot nye folk, skriver Heder:
- Det er feil å inndele befolkningen etter 1975 i to og bare to kategorier. Det var mange av de evakuerte som hadde klassebakgrunn i fattige kår, og som samarbeidet med regimet. De kunne oppnå status som kandidater, og komme i maktposisjon i forhold til andre evakuerte. Det var også basefolk som hadde hatt penger eller som trass i sin fattigdom gikk mot deler av eller hele partiprogrammet. De falt ned til kandidatstatus eller til og med til de avsatte. Etter utrenskinger av kadre i den nordvestlige regionen og i den østlige av kadrene fra den sørvestlige regionen i 1977 og 1978 ble de utrenskede som ikke straks ble henrettet, kastet ned i de avsattes rekker. I nordvest hadde dette alltid betydd og fortsatte å bety rasjoner på eller under sultegrensa, arbeid til fullstendig utmattelse og trusselen om henrettelse for den minste feil. Forholdene for evakuerte i kategorien avsatt i øst var noen ganger noe bedre, noen ganger ganske mye bedre, men for utrenskede kadre betydde nærheten til Vietnam at deres fall til de avsattes rekker ofte gjorde situasjonen enda verre enn den i liknende tilfeller i nordvest.
Todelingen mellom basefolk og evakuerte var altså langt fra konsekvent. Det var mye bevegelse fram og tilbake, med kanskje så mye som en tredjedel av befolkningen i den mellomliggende kandidatkategorien og en tredjedel i hver av de andre. Men fordi tredelingen som bare var beskrevet i partidokumenter med begrenset sirkulasjon, ikke var særlig godt kjent eller ikke kjent i det hele tatt i visse områder, og fordi erfaringene til folk fra og med 1970 tenderte til å knytte dem sammen i en av de to kategoriene basefolk - nye folk uansett formell kategori, er todelingen blitt den mest brukbare for å beskrive Kampuchea etter 1975, konkluderer Heder.
Tor Halstvedt konfronterte Poc Mona fra Demokratisk Kampucheas Paris-kontor med dette materialet i mai i fjor. Poc Mona, som Tor og jeg har kjent siden høsten 1975, benektet ethvert kjennskap til denne graderingen av medlemmene i kooperativene.
Røde Khmer-samfunnet var altså alt annet enn den egalitære overdrivelsen borgerlig propaganda vil ha det til. Det var tvert imot et samfunn hvor ulike grupper ble dannet på tvers av den tidligere klassestrukturen, på et politisk og historisk grunnlag, og hvor gruppetilhørigheten var bestemmende for den maten man fikk utdelt, det arbeidet man måtte utføre, de boligforholda man hadde, den straffen man risikerte for feil og den sosiale sikkerheten eller usikkerheten overhodet. Dette preget ikke bare individene, men også de organiserte enhetene de tilhørte. Heder beskriver dette på følgende vis:
- I samfunnet i Demokratisk Kampuchea var det et markert mønster med forskjeller mellom organiserte enheter i det de disponerte av mat, klær og medisin. I dette lå det delvis et planlagt element som ledd i en politikk: Visse grupper skulle ha privilegier på grunnlag av deres overlegne klassebakgrunn og politiske stilling. Delvis var det et resultat av det typiske korrupsjonsmønsteret i kommunistiske samfunn: De med bedre adgang til bakdørene inn i den kommunistiske byråkratistrukturen greier å få mer ut av det sentraliserte distribusjonssystemet til egen nytte, til venner og til undersåtter. Slik hadde arbeidere i statsbedrifter - valgt ut på grunnlag av klassebakgrunn og politisk prestisje - det bedre enn bøndene. De som var medlemmer av kooperativer hvor flertallet var folk i kategorien fulle rettigheter, hadde det bedre enn de i kooperativer der folk i kategorien avsatte dominerte - selv om man i det kooperativet sjøl var i kategorien fulle rettigheter. De i "sikre" regjeringsdepartementer, for eksempel Ieng Sarys utenriksdepartement, hadde det bedre enn de i departementer som nylig hadde vært gjennom omfattende og blodige utrenskinger, som for eksempel avdøde Vorn Vets økonomidepartement. De som var organisert i enheter nærmest organene for statsmakta sentralt og på regionnivå - regjeringsdepartementene, mobile ungdomsbrigader knyttet til regionale partikomiteer - hadde det bedre enn alminnelige medlemmer av kooperativene. De i politisk lojale regioner, som for eksempel sørvest, hadde det allment sett bedre, uansett hva slags type eller nivå deres organisatoriske enheter var på - enn de fra regioner hvor det nylig hadde vært alvorlige tilfeller av opprør og utrenskinger, som for eksempel i øst. Laura Summers bekrefter dette og beskriver hvordan kinintabeletter ofte først ble delt ut til personer "med fulle rettigheter", og kanskje bare til dem.
Hun beskriver holdningen blant basefolket til de nye slik: - Etter synet til bøndene og bondekommunistene var den "politiske innstillingen" til de nye som skulle tas opp i kooperativene, enten dårlig eller mistenkelig. De "nye" hadde samlet seg i festningene til den slagne fienden. Dette tydet på lav politisk bevissthet og utilstrekkelig moralsk styrke. Dessuten hadde de nektet å "komme ut" under krigen trass i gjentatte appeller om å gjøre nettopp det. Av denne allmenne grunnen var de nye i beste fall upålitelige revolusjonære, og noen av dem var uten tvil klassefiender og kontrarevolusjonære. Klassebakgrunn ble nesten sikkert sett på som underordnet i tida umiddelbart etter frigjøringa. Partiets klasseanalyse var vekselvis ukjent eller tolket fritt, det vil si på en måte som forsterket vekten lagt på "politisk innstilling". Dette ble muligens til og med oppmuntret av konsesjoner til bøndenes politiske verdier i partiets klasseanalyse, skriver Summers.
Denne klasseanalysen til partiet skal jeg referere. Men først vil jeg minne om den offisielle klasseanalysen som ble referert til oss solidaritetsaktivister. Der het det at det kampucheanske folket besto av bønder, arbeidere og soldater. Røde Khmers diplomater benektet også forekomsten av nasjonale minoriteter i Kampuchea. Til AKP(m-l)-delegasjonen i september 1978 nevnte de minoriteter i avsidesliggende områder. De nevnte aldri de etniske kineserne, for eksempel.
Tidlig i 1977 utarbeidet Angka en analyse som delte kampucheanerne som var i Kampuchea per 17. april 1975, inn i 10 hovedklasser:
Kampucheanere som var i utlandet på frigjøringsdagen, ble sett på som en spesiell kategori. Blant underkategoriene var revolusjonære intellektuelle, det vil si de som støttet frigjøringskampen og hadde forbindelser til FUNKs utenlandskontakter, reaksjonære intellektuelle, militære og politi fra det gamle regimet (de ble sett på som klassefiender) og buddhistiske munker, som ellers ble plassert i kategorien småborgere.
Selv uten kjennskap til detaljer i det gamle samfunnet i Kampuchea, må man si at denne klasseanalysen reviderer tradisjonelle marxist-leninistiske kriterier på vesentlige punkter, blant annet ved at den blander sammen politisk syn og objektiv klassetilhørighet og oppretter en egen klasse for partikadre. Man kan forstå inndelingen delvis ut fra det Summers antyder som konsesjoner til bøndenes politiske bevissthet, men da må man samtidig innrømme at noen leninistisk klasseanalyse av det kampucheanske samfunnet som grunnlag for behandlingen av nesten halvparten av befolkningen, ikke forelå. Det var disse ikke-leninistiske kriteriene som dannet grunnlaget for inndelingen av de nye i kategoriene fulle rettigheter, kandidater og avsatte, en inndeling som i praksis bestemte deres sosiale liv i det nye samfunnet. Da inndelingen ble gjort, ble de fleste nye fordelt mellom kandidater og avsatte, mens basefolket monopoliserte kategorien fulle rettigheter for seg sjøl.
Ifølge Summers prøvde partiledelsen å gå mot strømmen og hevde at folk fra byene med skikkelig klassebakgrunn burde få status som fulle rettigheter, mens rikbønder og småborgere burde bli henvist til kategorien kandidater og kategorien avsatt forbeholdt klassefienden; imperialistene, føydalistene og kompradorkapitalistene. Partiledelsen intervenerte også for å stanse henrettelsene av folk som ble identifisert med Lon Nol-regimet, men først etter at noen tusen var blitt drept. Så seint som høsten 1975 ble vi solidaritetsaktivister fortalt at bare de 7 største forræderne risikerte dødsstraff.
Imperialistene er ikke nevnt i 1977 fordi de på det tidspunktet ikke fantes i landet mer. I 1975 besto de av om lag 200.000 vietnamesiske statsborgere som ble tvangsdeportert tilbake til sitt hjemland straks etter frigjøringen, og europeiske statsborgere og folk fra andre asiatiske land - ikke etniske kinesere - som ble deportert til Thailand. En leninistisk analyse ville definert de fleste vietnameserne som småborgere. I den første tida etter frigjøringen ble etter hvert også de ulike kooperativene klassifisert som fulle rettigheter, kandidater eller avsatte. Alle var under ledelse av folk klassifisert som fulle rettigheter, det vil si basefolk.
I det pengeløse samfunn var det bare to måter å mobilisere til de kjempeoppgavene som ventet. Enten moralske og ideologiske appeller, eller tvang. For de nye var appeller til deres revolusjonære hengivenhet i utgangspunktet nærmest utelukket. Tvang var metoden som sto igjen. De nyes ytre tegn på rikdom ble brutt ned. De måtte farge klærne sine svarte. Deres bøker ble beslaglagt og ofte ødelagt, fordi bøker og boklærdom ble assosiert med maktbegjær under det gamle regimet. Betegnelsen intellektuell ble etter hvert avskaffet til fordel for "tekniker" eller "spesialist". Buddhisme, islam og katolisisme ble assosiert med imperialismen og føydalismen og undertrykt i henhold til grunnloven. I en del områder kom det til sammenstøt på grunn av evakueringen. Men Summers peker på at over halvparten av de evakuerte var vanlige khmer-bønder, vant med å bli undertrykt, og de klaget antakelig lite.
Summers skriver at inkorporeringen av de nye i kooperativene virket mindre opprørende for utviklingen av kooperativene enn det neste store tiltaket til partiledelsen i 1977. Dette tiltaket kom da hæren skulle åpne en sektor med statsbruk og gjenreise lettindustrien. Etter hvert som krigen kom på avstand, ble det vanskeligere å mobilisere folk på grunnlag av moralske oppfordringer, særlig når forholdene forble vanskelige med sult, sjukdom og fortsatte uroligheter i noen områder.
Tiltaket besto i det partiledelsen beskrev som en ny sosialistisk revolusjon. For kooperativene førte dette til en drastisk omorganisering, og den tidligere identifiseringen med de tradisjonelle strukturene forsvant.
Stikkordene her er sentralisering og rasjonalisering. Kooperativene ble slått sammen i større enheter og i de fleste tilfeller plassert direkte under fylkesledelsen. Organiseringen av arbeidet innenfor kooperativene ble rasjonalisert og militarisert. De gamle arbeidsgruppene ble slått sammen i seksjoner, kompanier, bataljoner, regimenter og til slutt brigader. Hver enhet ble dannet ved å slå sammen tre enheter av lavere grad. Arbeidsgruppene beholdt sine ledelser på tre mann. For de større enhetene ble nye ledere utpekt. Samtidig ble gamle bondekadre over landsbynivået utrensket etter hvert som partiet utpekte dem de mente var "arbeider-bonde-avvikere".
Det politiske resultatet av denne omorganiseringen var at Angka økte sin kontroll over produksjonen. De nye lokale myndighetene var ofte ukjente for bøndene. De sørget for å minske matrasjonene og sendte større mengder ris til staten. Det ser ut til, ifølge Summers, at verken den totale produksjonen eller gjennomsnittsavlingen økte i den tida. Hun siterer blant annet japanske besøkende i en modellkooperativ i 1978 som regnet ut at matreservene tilsvarte bare en tredjedel av den offisielle dagsrasjonen. Flyktninger, blant annet flere av dem jeg snakket med høsten 1979, fortalte at de hovedsakelig måtte spise tynn rissuppe over lengre perioder.
Omorganiseringen var også en politisk tilstramming. Folk som protesterte mot situasjonen på politiske møter, ble stemplet som forrædere som stilte seg i veien for den sosialistiske oppbyggingen og forsvaret av nasjonen. Summers mener at lokale lederes støtte til befolkningens krav om mer mat var bakgrunnen for det opprøret jeg har vært inne på tidligere i den østlige regionen, og som blant annet førte til at Heng Samrin gikk over til Vietnam.
Omkring sommeren og høsten 1978 skjedde det nye ting. På grunnlag av egne intervjuer kunne jeg i november 1979 vise at det skjedde en allmenn rehabilitering av intellektuelle på denne tida. Studenter fra Phnom Penh som var blitt sendt på tvangsarbeid i skogene i Battambang, ble overført til Phnom Penh igjen og satt til produktivt arbeid. Teknikere og spesialister ble samlet og kjørt inn til hovedstaden. Jan Myrdal forteller at Thiounn Chhum ble hentet i rismarkene og sendt til Phnom Penh hvor han fikk høre at Angka hadde utpekt ham til finansminister og gitt ham oppgaven å forberede overgangen til pengeøkonomi. I september 1978 ble også de tre kategoriene for medlemskap i kooperativene formelt opphevet av sentralkomiteen. Dette hadde ingen innflytelse på folks oppfattelse av seg sjøl som basefolk og nye folk og heller ingen praktiske politiske konsekvenser for den daglige driften av kooperativene eller folks levevilkår.
De nye tiltakene ga imidlertid ikke Angka den fulle kontrollen over kooperativene som organisasjonen tok sikte på. På grunnlag av private intervjuer viser Summers til at staten regnet med å ha kontroll i over 45 prosent av kooperativene. En statsråd klaget til henne over at lokale kadre i noen tilfeller administrerte sine domener som om de var småkonger. I visse områder var det vanskelig selv for statsråder å bevege seg.
Denne konklusjonen strider mot synet på Kampuchea i 1978 som et velordnet samfunn med jordbrukskooperativer, der det frivillige byttet av varer under statens overvåking stort sett gikk knirkefritt. Den strider også mot synet på Kampuchea som et samfunn med en sterk grad av politisk sentralisering.
Summers trekker den konklusjonen at kooperativbevegelsen på det tidspunktet antakelig var i ferd med å stoppe opp. Hun viser til forskjellige kilder som antyder at produksjonen trolig var i ferd med å dale. Hun peker på at befolkningen jamt over ble fattigere i løpet av 1977-78 og at den tenderte til å gi Angka skylda, på grunn av reorganiseringen av kooperativene. Med andre ord: partiet var i ferd med å miste noe av den støtten det hadde, også blant det gamle basefolket.
Summers konklusjoner passer godt inn med andre opplysninger om hva som skjedde etter invasjonen. De kan forklare hvorfor 40 prosent av basefolket, etter Heders beregninger, foretrakk å bli på stedet, framfor å følge partiets parole om evakuering. Det kan bidra til å forklare at en grobunn var lagt for de seinere vanskelighetene Demokratisk Kampuchea hadde gjennom hadde gjennom hele 1979, da de fortsatte å miste folkelig støtte på grunn av feil begått i krigføringen, tap i krigen og den kraftige utarmingen av den lojale delen av sivilbefolkningen.
Skillet mellom nye folk og basefolk var åpenbar for alle som besøkte grenseområdet mellom Thailand og Kampuchea høsten 1979. De to kategoriene søkte ly for Vietnam i forskjellige områder. Klesdrakten var fortsatt forskjellig, stilen overfor utenlandske journalister var helt motsatt. Mens Røde Khmer var disiplinerte i sitt forhold til thailandske militære, antakelig fordi de skjulte geriljasoldater i sin midte og på grunn av det tradisjonelt dårlige forholdet mellom Thailand og Demokratisk Kampuchea, så var de nye udisiplinerte og opptrådte slik at det var lett for thailandske militære å provosere dem. De nye bodde i store sammenhengende leirområder ved grensa, mens basefolket bodde i spredte grupper. De nye trakk til seg store skarer av thailandske svartebørshandlere som de handlet med i gull og edelstener, mens basefolkets eneste inntektskilde var å selge sin arbeidskraft til lokale thailandske jordeiere. Det er imidlertid antatt at salg av gull og edelstener til lokale thailandske handelsmenn var en viktig inntektskilde til Demokratisk Kampucheas regjering i 1979.
Jeg har ikke referert de mange beretningene om dårlig behandling under Røde Khmer-styret, fordi disse historiene er allment kjente og fordi de er lett tilgjengelige. Videre blir de nå gjentatt av alle kilder som kommer i kontakt med kampucheanere. En bonde jeg snakket med, sa det slik: Det var ikke det harde arbeidet som var ille. Det var det harde arbeidet sammen med det å ikke få nok å spise. Det var det å bare jobbe uten å hvile seg innimellom, uten å kunne synge og danse som i gamle dager.
For flertallet av befolkningen i Kampuchea var Røde Khmer-styret et forferdelig slit. Motsigelsen mellom basefolk og nye folk danner den spente sosiale rammen omkring dette slitet. Den forklarer hvorfor vilkårlige henrettelser ble en del av hverdagen i år etter år. Først ble åpenbare forrædere rammet, trass i den offisielle linja solidaritetsaktivistene fikk seg referert. Så kom mishandlingen av de nye, skjerpet under de harde tidene. I flyktningeleire hvor tidligere basefolk dominerte, fikk jeg referert andre tall for arbeidsdagens lengde og risrasjonenes størrelse enn da jeg var i flyktningeleire dominert av folk som hadde brutt med Røde Khmer på et tidligere tidspunkt, eller aldri støttet dem. Tolken vår oppdaget slektninger i en leir sammen med andre "nye". Der fikk hun rede på hvordan resten av familien hadde omkommet. Det var som å lese boka Kampuchea år null av Francois Ponchaud. Det er de samme historiene som går igjen hele tida.
Vi er nødt til å akseptere at mange av disse historiene er sanne. Vi kan prøve å sette dem inn i en sosial, politisk og økonomisk ramme. Vi må ikke prøve å bortforklare dem, Det er heller ingen grunn til å unnskylde dem.
Jeg har nevnt utrenskingene innen partiet. Jeg har nevnt summariske henrettelser, overarbeid, tortur osv. Jeg har nevnt den sosiale mekanismen med basefolket som skal hevne seg på de nye, bonderevolusjonen som gir de kjempende fattigbøndene privilegier i forhold til de andre fattigbøndene og resten av samfunnet, og hvordan Angka greier å lede samfunnet dithen at partiet får særrettigheter og de få som er arbeidere, likeså. Jeg vil nevne en ting til: Rasismen.
Jeg har kommet med en del hentydninger til etniske kinesere. Denne gruppa var på rundt 200.000 i 1975. De var hovedsakelig forretningsfolk som drev som småborgere. De ble utsatt for spesielt hard undertrykkelse fra basefolket, og her hjalp det ikke at mange av dem støttet Røde Khmers kamp mot USA. De ble fratatt retten til å snakke kinesisk seg imellom og skulle nærmest tvinges til å gjøre kampucheanere av seg. De som overlevde, brukte anledningen til å stikke av, når vietnameserne invaderte, vel vitende om at under dem ville det antakelig bli enda verre.
I vestlig presse er det den siste tida kommet historier om folkemord på den islamske cham-nasjonaliteten under Røde Khmer. Røde Khmer har svart på dette ved å beskylde vietnameserne for det samme. Så vidt jeg vet foreligger ikke materiale som kan gi noe svar på dette.
Man kan forstå og forklare samfunnet i Demokratisk Kampuchea i åra 1975-78 utfra at det dreide seg om en bonderevolusjon, leda, men ikke kontrollert av et ikke-marxist-leninistisk parti. For man kan ikke forene partiutrenskinger av den typen som skjedde i de åra med leninismen, og man kan heller ikke forene den klasseanalysen og den privilegiepolitikken som ble ført med leninismen. Man kan ikke forene det menneskesynet som Angka praktiserte, med den humanistiske tradisjonen som er og bør være en del av marxismen, uansett om den praktiseres i Europa, i Sovjet eller i Sørøst-Asia. Å prøve å gjøre det er ikke bare å skade marxismen-leninismen, det kompromitterer også det partiet som prøver seg. Derfor synes jeg vi bør slutte med det.
Når vi skal lage revolusjon i Norge, kommer vi ikke til å erstatte den demokratiske sentralismen i partiet med et torturkammer og vilkårlige henrettelser. Vi kommer ikke til å la den delen av folket som tok del i den revolusjonære kampen, undertrykke og myrde hundretusener blant den delen som av en eller annen grunn ikke gjorde det. Vi kommer ikke til å beskylde alle som går partiet imot, for å være forrædere, uansett hvor vanskelig den politiske situasjonen er, eller hvor mye andre stater truer med å gå til angrep. Tvert imot, når krigen truer, må vi sørge for å føre en politikk som forener folket, og ikke fortsetter å holde det splittet, slik Røde Khmer gjorde.
Når vi ikke kommer til å gjøre slike ting sjøl, ser jeg heller ingen grunn til å rose dem, se bort fra dem eller unnskylde dem hos andre. Den vanskelige materielle situasjonen i Kampuchea kan heller ikke unnskylde den politiske linja som ble fulgt, blant annet fordi det fantes alternative linjer som kunne bedret den materielle situasjonen raskt. Lederne hadde en stor kapital i brei internasjonal støtte. Hadde de vært marxist-leninister, ville de skjønt det og fått hjelp på gode vilkår. I revolusjonens navn er det vår plikt som marxist-leninister å understreke at det i Kampuchea er ført en politikk som har bidratt til å påføre folket store lidelser, og som er en av de viktigste årsakene til at motstandskampen mot Vietnam ikke er kommet lenger enn den er.
Situasjonen er nå at Røde Khmer stadig er den sterkeste motstandsgruppen. De har til og med styrket seg, og militært sett har vietnameserne ingen utsikter til en rask bedring av situasjonen. Men mangelen på støtte i befolkningen og mangel på tillit mellom Røde Khmer og de øvrige motstandsgruppene legger store hindringer i veien for enhet. Den sterkeste brobyggeren er foreløpig Sihanouk som har hatt samtaler med Røde Khmer samtidig som han har knyttet til seg en av storforræderne under Lon Nol, nemlig In Tam. Skal vi komme noen vei i reelt solidaritetsarbeid, må vi forklare overfor både oss sjøl og det norske folket at denne fronten er en nødvendighet om vietnameserne skal tvinges ut av Kampuchea. Vi må forklare og forstå bakgrunnen for at Røde Khmer ikke har noen mulighet til å greie biffen aleine, og at deres tidligere praksis er den viktigste objektive hindringen for et sprang framover i motstandskampen.