|
|
|
AKP(m-l)s tidligere positive vurdering av Pol Pot-regimet i Kampuchea må omvurderes, mener Eirik Rossen, tidligere utenriksmedarbeider i Klassekampen. Terror og overgrep erstattet en marxist-leninistisk politikk, mener han. - Jeg vil opprettholde min i hovedsak positive vurdering av Demokratisk Kampuchea, svarer Tron Øgrim. - Som marxister kan vi ikke anlegge en borgerlig-humanistisk betraktningsmåte på revolusjoner i den tredje verden, sier Øgrim. De følgende artiklene bygger på innledninger som Rossen og Øgrim la fram på et seminar om Demokratisk Kampuchea sommeren 1981.
Jeg vurderer Demokratisk Kampuchea som et i hovedsak postivt og løfterikt eksperiment. De positive resultatene overskygger de store feila som ble gjort.
Slik oppsummerer Tron Øgrim sitt syn på Kampuchea under Pol Pots styre. I denne artikkelen begrunner han sitt syn, og vurderer samtidig en del av de feila han mener var mest tydelige i Demokratisk Kampucheas politikk.
Vi må unngå å vurdere Kampuchea ut fra en borgerlig humanisme, og vi må ikke tro at den vestlige marxismen inneholder fasitsvar for politikken i fattige land i den tredje verden, mener han.
Jeg har gått gjennom utskrifta av mitt eget hovedinnlegg på det lille Kampuchea-seminaret vårt. Det er tungt fordøyelig kost. Dessverre. Jeg er redd lesere skal gi opp.
Forma er innfløkt. Det gjelder både språket, setningene og hele framstillinga. Det stikk motsatte av hva jeg ønsker meg i ei populær framstilling av dette stoffet.
Grunnen er at jeg på seminaret snakka ut fra notater og ikke ferdig mauskript. Nå (september 1981) tillater hverken min arbeidsliste eller Røde Fanes frister at jeg skriver utskrifta tvers gjennom. Innledninga er altså i muntlig, upolert form, mye nærmere et råmateriale enn et utadvendt, propagandistisk foredrag.
Det bra med dette er at det kanskje en gang for alle tar livet av ei myte (som hardnakka holder seg, bl.a. i visse studentmiljøer) om at T.Ø. er så forbanna god til å uttrykke seg uten manus. Mange formuleringer i disse sidene her avslører det motsatte. Jeg har gått gjennom lydbåndutskrifta med kulepenn, føyd til mellomtitler, stryki våre mer interne debatter, retta opp sånt som var uforståelig og sørga for at jeg politisk kan stå inne for innholdet i innlegga mine. Men språklig, i setningsbygning, ordbruk (enkle i motsetning til vanskelige ord) osv svarer denne teksten ikke til sånt som jeg normalt vil slippe fra meg.
Nå er debatten så viktig og det materialet som blei lagt fram såpass verdifullt (det gjelder bl.a. Rossens innlegg) at jeg er nødt til å la dette gå. De lesera som altså klarer å trenge gjennom det språklige småkrattet jeg er ansvarlig for, får vel også noen tankevekkere som premie.
Men for de andre lesera, som eventuelt gir opp å lese T.Ø.s hovedinnledning, har jeg skrivi et sammendrag i teseform. Det følger ikke strukturen i innledninga, men inneholder noen av de politiske punktene jeg så (ser) det som viktigst å drive i Kampuchea-debatten. Her følger de, som nakne påstander, uten støtte av argumentasjon.
1) Spørsmålet om humanisme. Jeg mener at i den kommunistiske tradisjonen er det en feilaktig tendens til å godta terror og overgrep ut fra en for lettvint argumentasjon om at "hensikten helliger midlet". Vi må slå fast at marxismen bl.a. er revolusjonær, proletarisk humanisme. Eirik Rossen har bragt noe viktig inn i debatten ved å ta opp dette spørsmålet.
Men vi trenger å skille mellom borgerlig humanisme og marxistisk humanisme. Den borgerlige humanismen er bært av (særlig) Vestens intellektuelle. Den ser på menneskerettigheter som spørsmål om evige idealer, ikke om historiske muligheter og klassekamp. Den er klasseprega: er mer opptatt av om forfattere blir fengsla enn om bønder blir skutt eller sulter i hjæl.
Jeg mener vi må granske revolusjoner (bl.a. Kampuchea) ut fra marxistisk humanisme, ikke ut fra borgerlig humanisme.
2) Jeg har fortsatt den oppfatninga at Demokratisk Kampucheas økonomiske politikk 1973-78 var i hovedsak korrekt og inneholder saker som kan bli et mønster for visse andre land i den tredje verden (svært fattige og lite utvikla land). Det riktige besto i å trekke Kampuchea ut av verdensmarkedet, la bønda beholde mesteparten av det de produserte lokalt, skjære ned statsapparatet og de økonomisk unyttige storbyene til et minimum og på det grunnlaget gradvis bygge opp jordbruksproduksjon og en nasjonal økonomi grunna på den. Jeg mener DK fra 1975 til 1978 i hovedsak løste problemet med mat og epidemier. Dette er enestående i en verden der de fleste fattige land i den samme perioden utvikla seg i stikk motsatt lei. Ettersom jeg oppfatter levekåra til milliardmassene i den tredje verden som vår tids største politiske spørsmål, vurderer jeg DK som et i hovedsak positivt og løfterikt eksperiment. Resultatene overskygger for meg de store feila som også blei gjort.
3) Av de viktigste tiltaka fra DK-regjeringa som er blitt diskutert, vil jeg forsvare følgende:
4) Blant de mest tydelige feila i DKs politikk ser jeg:
5) Jeg mener at det er umulig å ta stilling til sånt som var feil uten å vurdere Kampucheas vanskelige historiske situasjon. At bondemassene var brutalisert av mange års krig og nød. At partiet var lite, dets erfaringer var bare illegalitet, forfølgelse og kamp og dets indre og ytre situasjon var svært vanskelig osv. Et av de viktigste problemene for Kampuchea er at befolkninga faktisk blei delt i to under krigen mot USA. Hos den delen som blei på landsbygda under teppebombinga, var det faktisk harde motsetninger til delen som blei flyktninger i storbyene og levde av amerikansk hjelp.
6) Jeg mener - på den ene sida - at ledelsen i DK gjorde ei rekke feil. På den andre sida trur jeg at de i svært mange tilfeller handla i økonomiske, politiske og militære tvangssituasjoner, der de egentlig ikke hadde store valg. Når det f.eks gjelder evakueringa av byene i 1975 mener jeg at en kritikk blir verdilaus som ikke forklarer hva som ellers kunne vært gjort.
7) Min oppfatning er at Kampucheas Kommunistiske Parti / "Røde Khmer" / DK-regjeringa & hæren fortsatt er ei svær progressiv og anti-imperialistisk kraft. Jeg trur at de kommer til å vinne i krigen mot Vietnam, fordi de i hovedsak har ei riktig linje for denne kampen. Det siste årets utvikling har styrka denne oppfatninga hos meg.
8) Mye av kritikken av DK er veldig snevert vestlig.
Dels borgerlig humanistisk: stiller (med rette!) spørsmål ved om for mange byfolk blei drept, men er ikke interessert i om fattigbøndene spiste mer enn før.
Dels marxistisk-sjåvinistisk: Den vestlige marxismen (eller Maos strategi for Kina, sånn som vi har lært den ut fra bøker i Vesten) inneholder fasitsvar for politikken i fattige tredjeverden-land. Hvis noen prøver å gjøre revolusjon i strid med fasiten, så fordømmer den sjåvinistiske vestlige marxisten disse revolusjonære som dårlige marxister, uten å bry seg om å sette seg inn i det som kanskje er særegent og forskjellig i dette spesielle landet.
Den marxistisk-sjåvinistiske tradisjonen har gjort enorm skade og hindra skapende, sjølstendig bruk av marxismen i mange tredjeverden-land. Jeg trur at Pol Pot og Khieu Sampan, uansett feil, sier mer interessant om revolusjonen i Kampuchea i sine skrifter enn en skandinavisk kritiker, som nøyer seg med å slå fast at det DK har gjort, ikke svarer til Maos politikk for Nord-Kina i 1938.
9) Alle de virkelige revolusjonene som kommer i den tredje verden i de nærmeste åra, kommer til å bli fulle av feil, overgrep, unødvendig terror og forbrytelser, bakevjer, nederlag og forræderier. Sånn må det være, når fattige og brutaliserte millionmasser reiser seg.
Vi må unngå å unnskylde og tilmed rose sånt som er gærent i disse revolusjonene. Men vi må samtidig ikke kreve at de skal tilfredsstille våre ønsker om å være smertefrie, tvers gjennom noble "idealrevolusjoner". Det vil føre til at vi ikke finner at vi kan støtte noen revolusjoner den tredje verden.
Jeg er redd for at en konklusjon noen kan trekke av kritikken av Demokratisk Kampuchea, er at det ikke blir mulig å støtte andre revolusjoner. Jeg trur nemlig det er sannsynlig at andre grunnleggende progressive revolusjoner vil havne opp i like store kriser og vil gjennomføre like drastiske tiltak.
Dette er altså den "korte" versjonen av det jeg mener. Til deg som leter etter argumentasjonen - vel, da kommer du ikke utenom å trenge inn i krattskogen.
Jeg vil si litt om debatten først. Det blei drivi en viss Kampuchea-debatt, særlig i Røde Fane, etter Vietnams invasjon i 1979. Denne debatten stoppa opp, og det var en feil. Det hadde vært riktig av partiledelsen å gripe aktivt inn for å få ført denne debatten videre.
Debatten nå er viktig av to grunner. Det kortsiktige og matnyttige er solidaritetsarbeidet med Kampuchea. Det ligger nede, på et tidspunkt der det kan se ut som den objektive nytta av sånt arbeid kan være større enn før.
Du ser visse diplomatiske og mihitære framganger for Kampuchea. Og du ser en langsom utvikling i retning en mulig aksjonsenhet. Kombinasjonene av disse tendensene kan føre til endringer av situasjonen på relativt kort sikt, slik at det f.eks. blir viktigere enn før å presse den norske regjeringa til å ta andre standpunkter. Men for å få driv på dette må vi lufte ut viktige motsigelser mot Demokratisk Kampuchea.
Vi kunne moralisere og si at på prinsipielt grunnlag burde det være tilstrekkelig å si at vi slåss for nasjonenes sjølbestemmelsesrett og la dem ordne sine indre saker som de vil. Men hvis vi ser på den norske solidaritetsbevegelsen, så ser vi at det går likevel ikke i praksis.
Jeg leda en studiesirkel for noen år sida, der noen av deltakerne mente de ville støtte en invasjon fra USA mot ldi Amin. Jeg har sjølsagt fra første dag han var ved makta, ønska at Idi Amin skulle bli styrta. Men jeg håpa at uganderne ville klare det. Et Uganda under USAs - eller Sovjets - okkupasjon vil bety et mye værre utgangspunkt for det ugandiske folket enn sjøl en forferdelig innenlands diktator. Sjølsagt ønsker vi et best mulig (eller ofte i praksis: et minst mulig ille) styre i landet, men å holde på mest mulig nasjonal sjølstendighet er jo ei første forutsetning for at folket skal kunne ta opp kampen for demokrati og økonomisk framskritt.
Likevel har det vært umulig å sette i gang solidaritetsarbeid i Norge (og ellers i Vesten) i de siste 20 åra uten å forene appellene om å gå mot imperialismen med en naiv messiansk tru på de forskjellige frigjøringsfrontenes rosenrøde propaganda om for noen storarta samfunn de skulle lage, når de bare kom til makta. I etterhånd har mesteparten av denne propagandaen vist seg å være fagre, tomme løfter - kort sagt usann. Men trua på disse tomme løftene var nødvendig for å mobilisere støtte her.
Hvor mange hadde stilt opp utafor USAs ambassade under Cuba-krisa hvis vi hadde visst hva Castros styre ville føre til, i Cuba og Angola? Hva med solidariteten til afrikanerne mot Portugal, om det hadde vært kjent at MPLA skulle stille seg i spissen for et quisling- og terrorregime? Åssen hadde det gått med den norske venstresidas glede over Haile Selasses fall, eller over kjempedemonstrasjonene som styrta Sjahen, dersom hadde visst om Dergen eller de islamske ekstremistenes herjinger i Teheran?
Hadde solidariteten med Vietnam i begynnelsen av 70-åra vært mulig hvis folk hadde kjent til Vietnams utvikling nå - eller for den saks skyld - hadde kjent til de sjåvinistiske og fascistiske trekkene i Vietnams indre utvikling omkring 1970? For den saks skyld: Hadde det vært mulig å få noen solidaritet med Afghanistan eller El Salvador i dag dersom vi hadde kunnet få et glimt inn i framtida, om hva en eventuell seier sannsynligvis ville føre til i disse landa? Likevel var støtten til Angola, Vietnam, protestene mot Haille Selasse, Shahen osv berettiga og historisk progressive, slik som solidariteten med Afghanistan, El Salvador og Palestina er det i dag.
Den nyere tidas historie bekrefter at det eneste progressive er at nasjonene får bestemme sin indre utvikling på godt og vondt. Se på utviklinga i Uganda etter Tanzanias invasjon. Som jeg i parentes bemerka i utgangspunktet mener var rettferdig.
Men vi kan ikke late som om vår politiske virkelighet er en annen enn den er. I dag holder det ikke for oss å si at spørsmålet er Kampucheas egen rett til utvikling til sjølstendighet. Hvis vi ikke sier noe mer, så får vi ikke en gang våre egne med på solidaritetsarbeid. Vi må oppnå i det minste et felles multiplum av synspunkter, en teoretisk plattform, sjøl om den er snever og inneholder motsigelser som gjør at vi kan ta opp en ekstern politisk kamp på disse spørsmåla. Ellers blir enkelt uttrykt alle forslag om aksjonsenhet i Norge og arbeid til fordel Kampucheas sjølstendighet møtt med at blodhunden Pol Pot drepte fire millioner kampucheanere. Dette er ei side av saka.
Når det gjelder hva vi bør si, så har jeg et syn og Eirik et annet. Jeg er åpen for at jeg tar feil. Kanskje ingen av oss har rett.
Det som er viktig for solidaritetsarbeidet, er at vi så langt som mulig i fellesskap utvikler et vel begrunna syn som samsvarer med fakta sånn som vi kjenner det, et syn vi kan forsvare i debatten fordi vi med overbevisningskraft trur det er riktig.
Den andre grunnen til at debatten er viktig, er at den henger sammen med hele den indre utviklinga av ml-bevegelsen i Vesten de siste åra.
Sammenhengen mellom denne debatten og revisjonismen og forfallet i den vestlige ml-bevegelsen er helt klar. Det kan sjølsagt tolkes på forskjellige måten. Halstvedt og Helge Øgrim mener at Kampuchea er et spørsmål som avslører falskheten i ml-bevegelsen og hele den plattforma og politikken ml-bevegelsen har bygd på.
En annen mulig tolkning en at ml-bevegelsen han gjort grove feil i tolkninga av Kampuchea, feil som en beslekta med holdninga til tilsvarende feil hos Stalin, Sovjet, Kina, Albania, Vietnam osv., og som har gjort det mulig for denne typen revisjonisme å få ram på oss. Jeg mener uansett at det er noe riktig i en sånn tankegang, sjøl om jeg ikke er villig til å gå med på at vurderinga av Demokratisk Kampuchea i hovedsak var feil.
Endelig er det mulig å hevde at det allmenne teoretiske og politiske forfallet i delen av ml-bevegelsen også fører til at reaksjonær kritikk av Kampuchea kan få gjennomslag. Dette er fortsatt mitt syn. Jeg sier ikke dette for å stemple all kritikk av Kampuchea som revisjonistisk eller borgerlig, jeg sier det for å få fram den nære sammenhengen mellom denne diskusjonen og hele kampen om grunnlaget vårt. Vi må drøfte Kampuchea og trekke slutninger ut fra det vi veit om Kampuchea, og ikke ut fra en fasit som avgjør på forhånd hva vi ønsker skal bli konklusjonen. Men vi må være klar over at i bevegelsen vår blir ikke dette stående som et isolert spørsmål. Uansett konklusjonen må vi derfor bruke den til å sette kritisk søkelys på andre spørsmål.
Jeg skal sammenfatte mitt syn på debatten: Den bør fortsette i organisert form, den bør dessuten offentliggjøres. Målsettinga er å oppnå større grad av faktisk enighet om hva vi veit og prøve å utvikle en felles tolkning av dette, i hvert fall et minimumsgrunnlag som heller får omfatte en del uløste motsigelser.
På grunnlag av dette, også prøve å blåse liv i solidaritetsarbeidet. Dessuten må vi svare de som hevder at på grunn av utviklinga i Kampuchea må vi bryte med marxismen-leninismen og den kommunistiske bevegelsen.
Jeg mener at vi må begynne med å snakke om vår egen ideologi hvis vi skal klare å få vitenskapelig riktig holdning til problemene. Vi marxister er tilhengere av empiriske undersøkelser, men ikke av empiristisk teoriløshet. Opphopninga av fakta uten kritisk, teoretisk granskning fører til tro på at sola går rundt jorda, at Uri Geller kan bøye skjeier med hjernebølger eller at arbeiderklassen i Norge kan styrte regjeringas politikk gjennom valg.
En del av den kritiske teorien vi undersøker virkeligheten med, må omfatte oss sjøl. Vi kan kalle det feilkilder i instrumentet. I vår tradisjon og kultur ligger det innebygd vurderinger som vi spontant oppfatter som sjølsagt riktige. Men de er produkter av den historiske utviklinga, de tjener samfunnsmessige interesser og klasser. Framtidas mennesker vil se på den med samme undring som når vi betrakter dogmet om arvesynden og den føydale ideen om at hvert menneske er født til sin faste plass i samfunnet.
Det er lett for oss å kritisere sånt, når vi ser andre kulturer utafra. Ta Islam. Det en lett for oss å se og kritisere reaksjonære trekk ved Islam. På den andre sida ser vi at sjøl fornuftige trekk ved Islam, som alkoholforbudet, blir oppfatta som latterlig og absurd fra vår kultur.
Eirik og jeg er vestlige humanister. Jeg vil begynne og slutte behandlinga av Demokratisk Kampuchea med å se på den vestlige humanismen ut fra et marxistisk grunnlag.
Marxismen representerer ikke et brudd med det største i den vestlige borgerlige tenkninga. Men den tar over det viktigste og riktigste i den, lar det gå gjennom en kritikk på materialistisk grunnlag og bruker det for å tjene proletariatets klasseinteresser. Blant de ideer marxismen bygger på, tar over og omarbeider, er den vestlige borgerlige humanismen.
Grunnleggende for den vestlige humanismen er ideen om menneskenes likeverd og like rett. Hele systemet av ideer om allmenne menneskerettigheter bygger på disse filosofiske ideene. Primitivt eller umiddelbart blir dette oppfatta som at alle mennesker er, eller bør være, like. Dette er for de fleste av oss ei sjølsagt sak som vi aldri tenker over. Samtidig er det klart at disse ideene ikke holder for ei naturvitenskapelig eller formallogisk granskning. Setter vi filosofiens lys på dem, så ser vi straks sjølmotsigelser og absurditeter.
Som Engels pekte på, og det var heller ikke noe spesielt genialt, så er mennesker ikke, og kan aldri bli virkelig like. Fra naturens side er mennesker ulike, med ulike evner. Altså, likeverd er ikke en fra materien eller biologien nedlagt selvfølgelighet, sjøl om dagens liberale intellektuelle umiddelbart trur det.
Hvis en person er født med hjerneskade, uten evne til å snakke, forstå omverdenen, kontrollere sine egne kroppsfunksjoner, hvis vi da sier at et slikt menneske er like mye verdt som et annet ungt, friskt, produktivt menneske, da må vi spørre: Ut fra hvilken målestokk er dette? For like er de åpenbart ikke, med mindre vi innrømmer dem metafysiske egenskaper, som en udødelig sjel, som vi ikke kan se eller måle. Likeverdet er derfor en sosial fiksjon: Vi er blitt enige om at vi skal betrakte dem som like, derfor er de det og bare derfor.
Betyr det at likeverd er en absurditet som vi vil gå imot? Fascistene scorer billige poenger ved å peke på den åpenbare biologiske ulikheten, dvs at det ikke fins noe synlig biologisk grunnlag for ideen om likeverd. En sånn argumentasjon brukes fra det ytterste høyre i Europa. I Norge har vi f.eks. Groth. I neste omgang brukes det som argument for å lage såpe av dem med hjerneskade, homoseksuelle, negre, feminister og kommunister.
Dette illustrerer i kortform hvorfor vi marxister er nødt til å slåss for ideen om likeverd, den borgerlig-humanistiske ideen om likeverd. Men i vår kamp for disse ideene er det samtidig nødvendig at vi forstår den historiske sammenhengen vi lever i, hvorfor denne ideen er oppstått, hva den tjener og dens begrensning.
Ideen om likeverd oppstår på et visst tidspunkt i historia og vil kreve bl.a. et visst materielt grunnlag. I de fattige urkommunistiske stammesamfunn vil en gammel krøpling i dårlige tider ikke være likeverdig med et lite barn. Og blir det enda dårligere tider, er et lite barn ikke likeverdig med voksne kjønnsmodne menn og kvinner. Dette er det umulig for oss å moralisere over. Det var en nødvendig følge av disse samfunnas fattigdom og kamp for å overleve.
Ideen om alle menneskers likeverd i samfunnet, formell likhet for loven osv. hadde enorm sprengkraft i borgerskapets kamp mot føydalismen og for å innføre kapitalismen. Og sånn er det fortsatt i svære deler av verden.
Idehistorisk var disse ideene altså ei viktig forutsetning for utviklinga av den proletariske kommunismen. De virka som kritikk mot borgerskapet: Hvis alle mennesker skal være like, hvorfor er det da i virkeligheten så stor ulikhet både i liv og muligheter? Ettersom alle er like for loven, kan det ikke være formell, juridisk likhet som er det viktigste. Dermed leda ønsket om å realisere innholdet i de vestlige borgerlige likhetsideene tidligere sosialister og kommunister til å undersøke de virkelige klasseforholda i samfunnet. Engels pekte på at de i og for seg uvitenskapelige likhetsideene fortsatt er viktige agitatoriske redskaper mot ulikhetene mellom medlemmene av forskjellige klasser i samfunnet.
Jeg mener marxismen er proletarisk humanisme. Vi som er her er, eller bør være marxistiske humanister. I det legger jeg bl.a. at vi innser at den vestlige borgerlige humanismen var en viktig forutsetning for marxismen, som marxismen utvikla seg fra. Det er på vårt program som marxister at vi kjemper for et samfunn der alle mennesker har like muligheter til å utvikle sine medfødte (og ulike) evner så langt som mulig. Det er også på vårt program at vi kjemper for et samfunn uten undertrykking og utbytting og uten alle de barbariske trekka som skapes av - og gjenskaper - utbytting og undertrykking: Sult, tortur, krig. Vi mener at veien framover dit bare blir farbar dersom vi slåss for et materielt og kulturelt bedre liv for alle medlemmer i samfunnet, for større personlig frihet til utvikling, større frihet til demokratisk ytring og arbeid, større personlig frihet fra frykt. Bare sånn kan det skapes forutsetning for at massene av arbeidere i alle land i større og større grad blir den politiske hovedsida i historia og etter hvert tar over hele administrasjonen av menneskesamfunnet.
Jeg mener at vi derfor, som marxistiske humanister og ut fra en prinsipiell synsvinkel må forsvare menneskerettigheter og ytringsfrihet.
Ytringsfrihet er ei forutsetning for utvikling av marxismen og for massenes politiske aktivitet.
Menneskerettigheter, som for øvrig også må omfatte retten til å spise seg mett og til personlig trygghet mot forfølgelse - det er det samme. Forsøk på å utvanne menneskerettighetene, som vi f.eks. ser i den nordiske debatten om dødshjelp, er farlig, fordi reaksjonær terror og klasseundertrykking kan bruke sånn debatt til å finne unnskyldninger for å forsvare klassesamfunnets barbari.
Jeg mener at den kommunistiske bevegelsen har undervurdert disse spørsmåla og gjort feil. Jeg mener det fins feil i den kommunistiske tradisjonen. I praktiseringa av demokrati og menneskerettigheter i alle sosialistiske land. Feil som i stor grad har sitt utspring i Stalins Sovjet.
Men som marxistiske humanister er vi likevel nødt til å holde fast på ei avgrensning fra den tradisjonelle borgerlige humanismen. Jeg oppfatter også de feila som utvikla seg innafor den kommunistiske tradisjonen som overslag, reaksjoner mot den borgerlige humanismens reaksjonære side. Vi må altså forene den marxistiske humanismen med kritikk av den borgerlige humanismen, av dens utilstrekkelighet og historisk reaksjonære trekk.
Kort om det. Den borgerlige humanismen framstiller likhetsideene som noe universelt, som noe sjølsagt riktig og nedlagt i universet. Dermed blir den moralistisk overfor historia og evner ikke å forstå sine egne historiske forutsetninger. Engels sa at slaveriet i antikken var ei forutsetning for vår tids sosialisme, noe som er uforståelig ut fra den borgerlige humanismen. Dermed ser også den borgerlige humanismen helt bort fra menneskerettighetenes materielle forutsetninger. Delvis fører det til fordømmelse av folk i ekstreme situasjoner, uten forståelse for at mulighetene til å sikre menneskerettighetene ikke er like store i f.eks. Burundi som i Danmark. Delvis svekker det kampen for å sikre menneskerettigheter i vår egen del av verden også. I dag sier kyniske kapitalister som ser praktisk på det, at det vestlige demokratiet er avhengig av billig olje fra Midtøsten. Hvis det er riktig, hva betyr det da for kampen for menneskerettigheter for proletariatet i Vesten?
Reindyrka borgerlige ideer om lik rett ser bort fra at frihet og muligheter for noen kan bety manglende muligheter, terror og klasseundertrykking for andre. I USA er sjøl borgerlige demokratiske friheter for de svarte avhengig av at hvite terrororganisasjoner som Ku Klux Klan og nazistene blir undertrykt. Men American Union of Civil Liberties driver rettshjelp for nazipartiet for at de skal kunne demonstrere på Hitlers bursdag. Dette er parallelt med borgerlige demokraters kamp for retten til å vise filmer som ”the snuff” eller en film om voldtekt og kvinnemord. Det er parallelt med deres motstand mot naziforbudet i Norge osv.
I sosialistiske land kan det være en motsigelse mellom frihet for direktørene og frihet for arbeiderne. Det mener jeg det har vært i Kina hele tida.
Så lenge de borgerlige likhetsideene blir sett på som universelle absolutter og ikke dialektiske ut fra samfunnsmessige forhold, blir det umulig å forstå at kampen for demokrati bl.a. er kampen for naziforbud under kapitalismen og kan være kamp for å undertrykke borgere og byråkrater under sosialismen.
Formell frihet og formelt like rettigheter overfor loven betyr, som Engels pekte på, i virkeligheten ulikhet. F.eks. betyr lik lønn for likt arbeid at store og sterke kroppsarbeidere får mer i lønn enn små og svake kroppsarbeidere.
Lenin sa at lik rett er borgerlig rett. Lenin sa at det er proletariatets oppgave å avskaffe den like borgerlige retten og isteden fordele ut fra folks ulike behov. Vi vil vekk fra like rett - vi vil over til fordeling etter behov, som er forskjellig, ut fra at behovene er forskjellige, forutsetninga for den virkelig maksimale utvikling av det enkelte menneskes muligheter.
En menneskerettighetsorganisasjon som Amnesty International er historisk progressiv når det gjelder å spre ideen om menneskerett, og den fungerer til en viss grad som en anti-fascistisk og anti-imperialistisk enhetsfront. Men den er ifølge sin natur reint defensiv og kan ikke reise spørsmålet om å gjøre noe med årsakene til undertrykkinga av menneskerettigheter i verden.
Den borgerlige humanismen kan lett brukes mot revolusjonær terror som i større eller mindre grad er nødvendig som en del av enhver revolusjon. Sånn kom den borgerlige humanismen etter Oktoberrevolusjonen til å bli en ideologi som dekka over barbariske intervensjonskrigen. Sånn kom den til å bli brukt til å begrunne mccarthyismen i 1950-åra.
Endelig, hvis vi ser på den borgerlige humanismen i dagens verden, så ser vi at den har som sin viktigste bærer det rike Vestens intellektuelle. Dette sjiktet har sine klassemessige, historiske og geografiske begrensninger. Det er f.eks. svært opptatt av ytringsfrihet og personlig rettssikkerhet.
Dette henger sjølsagt sammen med egne interesser. Det er i og for seg også i vår interesse som kommunister, og vi bør forene oss med de borgerlige humanistene i disse spørsmåla. Men dette sjiktet er ikke like opptatt av hvordan mennesker blir ødelagt av klassesamfunnet utafor deres egne erfaringer og deres eget snevre sjikt. Det blir mer oppbrakt over at en forfatter blir fengsla enn at 100 kølgruvearbeidere dør i en unødvendig ulykke.
Framfor alt står dette sjiktet fremmed for sulten og den akutte nøden i den tredje verden. Spørsmålet om akademisk frihet, ytringsfrihet, fengsel og tortur av intellektuelle og politikere appellerer sterkere til vestlige borgerlige humanister enn spørsmål om sult, tørke og drap på fattigbønder av rike godseierbander. I dette ligger det et aspekt av klassesolidaritet med sine egne, og en likegyldighet overfor de arbeidende massene i verden som er typisk for den vestlige borgerlige humanismen.
De borgerlige humanistene er opprørt over Kampuchea, bl.a. fordi det blir hevda at intellektuelle blei systematisk utrydda. Vi må også ta disse historiene på alvor og finne ut om det er noe sant i dem. Men det er bemerkelsesverdig at skrekkhistoriene fra dagens India, sånn som: ”massevoldtekt av bondekvinner”, ”politifolk som blinder fangene i fengslet”, ”sjåvinistiske massakre i tusenvis på bengalere i nordøst” osv, som vi kjenner fra vår egen presse, ikke på noen måte vekker engang en beskjeden gjenklang og sympati for ofrene i de vestlige borgerlige humanistiske sjiktene.
Den borgerlige humanismen er grunnleggende passiv og monistisk. Vår marxistiske humanisme må være grunnleggende aktiv og dialektisk. Vår humanisme er revolusjonær. Vi må kjempe for revolusjon og om nødvendig gripe til skrekkelige midler i en overgangsperiode for å sikre muligheten for et bedre og mer menneskeverdig liv for det store flertallet på jorda. Vi er nødt til å veie rettigheter og muligheter mot hverandre, og være villige til å bruke vold og undertrykking mot utbyttere for å avskaffe vold, undertrykking og utbytting. Vi må se rettigheter og friheter ikke som evige absolutter, men som motsigelser som vi slåss for å utvikle. Her er det grunnleggende skiller mellom oss og de borgerlige humanistene.
Jeg er klar over at min form for definisjon av marxistisk humanisme kan brukes til å trekke slutninger som leder til kynisme. Til å unnskylde unødvendig og reaksjonær undertrykkelse. Til å holde kjeft når vi skulle kritisert osv. Dette ikke bare kan skje. Det har skjedd og det skjer. På den andre sida er ikke medisinen mot dette borgerlig humanisme. Den borgerlige humanismen har tålt de mest uhyrlige forbrytelser i frihetens navn. Se bare åssen vestlige borgerlige humanister har forsvart den ”frie verdens” kolonikriger. Vi kan ikke unngå farene i den marxistiske humanismen ved å gå over til den borgerlige humanismen. Vi må unngå disse farene ved å ta en kritisk holdning til den marxistiske humanismen sjøl.
Jeg har brukt mye tid på dette, fordi jeg mener det er grunnleggende i vurderinga av Demokratisk Kampuchea. Jeg mener ikke vi skal si det som mange kommunister innafor vår tradisjon han sagt: ”Menneskerettigheter er en borgerlig illusjon. Spørsmålet er: Utvikla produktivkreftene seg? Blei imperialismen svekka? Gjorde det at seieren i verdensrevolusjonen og dermed kommunismen kom nærmere? Du kan ikke lage omelett uten å knuse egg,” osv.
Jeg er enig i at en slik argumentasjon åpner for kynisme i marxismens navn. Jeg mener at dette er grunnleggende umarxistisk.
Det er en utgave av teorien om at hensikten helliger midlet, som ikke er en marxistisk, men en jesuittisk teori. Den strir mot marxismen bl.a. fordi den er grunnleggende udialektisk. Hensikter og midler henger i virkeligheten sammen, f.eks. kan du ikke frigjøre massene ved å undertrykke og terrorisere dem.
Men jeg mener at mye av kritikken av Kampuchea filosofisk er rotfesta i den borgerlige humanismen. Den er bygd opp sånn: Åssen svarte Pol Pots politikk til våre ideer om et ideelt fritt og demokratisk samfunn? Åssen tok han vare på evige og universelle ukrenkelige prinsipper og menneskerettigheter?
Jeg vil ikke godta denne målestokken. Jeg ønsker å stille problemstillingene sånn: Hva var de historiske mulighetene? Fikk massene i Kampuchea det bedre eller verre? Var det unødvendig undertrykkelse og terror? Var dette resultat av en bevisst politikk? Kunne en annen politikk gitt helt andre og bedre resultater?
Jeg mener at kamerat Eirik har tilført debatten noe riktig og nyttig ved å legge vekt på menneskerettigheter og ta opp spørsmålet om kampucheanernes menneskesyn. Men jeg mener også at han ikke har vært skarp nok mot den borgerlige humanismen.
Så til den vestlige marxismen og den tredje verden. Jeg vil peke på de historiske erfaringene med vestlige marxistiske analyser av revolusjoner i den tredje verden.
Jeg syns det er åpenbart at de vestlige marxistenes analyse av verdensutviklinga i sin helhet i store trekk har vært riktig. Hvis vi tar fram Marx sin analyse av verdensutviklinga sånn han tok den opp i Manifestet, åssen vareproduksjonen reiv ned alle gamle samfunnsforhold, innførte kapitalisme og kapitalistiske klasseforhold og motsigelser overalt. Videre, Lenins analyse av imperialismen og Stalins framstilling av den nasjonale revolusjonens nye betydning, så har alt dette vist seg å være i hovedsak riktig.
Men ser vi på den konkrete analysen av utviklinga i de forskjellige land og de råda som blei gitt, så har de stort sett vært gærne.
Kominterns tredjeverden-analyser
Vi kan ta som utgangspunkt Kominterns, Roys, Trotskys og Stalins råd til kineserne. Og den konkrete analysen av den kinesiske revolusjonen blei først mulig da Mao gjorde den sjøl og i strid med utlendingene.
Vi kan se på erfaringene med Komintern og Latin-Amerika. Komintern satsa på bypartier, byarbeiderpartier som til dels blei partier for en relativt privilegert del av den arbeidende befolkninga i disse landa. Komintern greide aldri å stille oppgava med å lede revolusjonen for de breie bondemassene. Kominternpartiene blei også i stor grad, så vidt jeg kan se, spansk-sjåvinistiske. De klarte aldri å reise spørsmåla om de nasjonale motsigelsene ut fra at en stor del av befolkninga var indianere. Første utenlandske kommunist som jeg virkelig har sett reise disse spørsmåla, er Mao.
Vi kan se på de afrikanske partiene som blei organisert av franskmennene. Det som fantes av hederlige kommunister i disse landa kom etter hvert i motsetning til franskmennene. Og de som det franske kommunistpartiet fostra, blei for en stor del etter hvert borgerlige ledere for nykoloniale stater.
Vi kan se på kommunistenes evne til å utafra lage riktige analyser og paroler for revolusjonære i de islamske landa. Jeg mener at der har de vestlige kommunistene forstått uhyre lite. Vi ser ei videreføring av denne tradisjonen i våre danske venners holdning til revolusjonene i Iran og Afghanistan.
Jeg mener at dette henger sammen med at både kulturelle, politiske og klassemessige forhold ikke kan forstås skikkelig fra utlandet og fra Vesten. I hvert fall blir forståelsen ikke så djup at den kan brukes til å lage en konkret analyse som en revolusjon kan bygge på. I tillegg til at utlendingene står utafor kulturen, så fins ikke nødvendig litteratur. Vestlig marxistisk sjåvinisme vil derfor bygge på feilaktige kulturelle forutsetninger og på ytterst mangelfullt fakta-materiale.
På dette grunnlaget er jeg også veldig skeptisk til analyser av Kampuchea, som ikke bryr seg med å drøfte det særegne ved den indre historiske utviklinga og landets spesielle økonomiske situasjon. En danske stilte det for ei tid sia på spissen, da han sa at det var ikke spesielt viktig å se på utviklinga i Kampuchea i det hele tatt, fordi det er tilstrekkelig å se på hva Mao sa om Kina. Dette mener jeg er typisk for den vestlige marxistiske sjåvinistiske holdninga. Etter denne avgrensninga, vil jeg gå over til å drøfte Kampuchea.
Jeg vil begynne med et forsøk på ei kronologisk framstilling av utviklinga i Kampuchea. Når vi skal drøfte hva som var rett og gærent, er det viktig å få slått fast i hvor stor grad vi er enige om det som faktisk hendte.
Min oppfatning av utviklinga i Kampuchea skiller seg f.eks. fra Tor Halstvedts, sånn som han har uttrykt sitt syn i Dagbladet. Jeg er ikke bare uenig med ham i tolkningene av det som skjedde, jeg mener også at ei rekke av de angivelige opplysningene han gir, er feil.
Her følger altså min kronologi. Tolkningene utsetter jeg til etterpå.
Geriljabevegelsen i Kampuchea fikk ingenting ved Geneve-forhandlingene i 1954. Den blei ikke engang tatt med som part.
En ny geriljabevegelse utvikla seg under Sihanouk. Den hadde utgangspunkt i en venstrebevegelse som i førstninga hadde et motsetningsfylt forhold til regimet. Dels var den innafor parlament og regjering, dels var den utafor, illegal og forfulgt. Fra midten av 60-åra så mange av de viktigste lederne på venstresida ingen flere muligheter i å jobbe sammen med regimet. På slutten av 60-tallet var de i ledelsen for den såkalte (i utlandet) "Khmer-Rouge" (fransk for Røde Khmer)-geriljaen.
Angivelig ba Khmer Rouge vietnameserne om våpen, men fikk nei.
FNLs hovedkvarter lå i Kampuchea. I løpet av 60-åra blei FNLs politiske og militære grunnlag i Sør-Vietnam etter hvert sterkt svekka. Fra midten av 60-åra mista FNL støtta fra de fleste nasjonale minoritetene i Sør-Vietnam. Etter TET-offensiven i 1968 var de fleste FNL-enhetene rekruttert fra Sør-Vietnam knust. Etter 1968 flytta FNL-hovedkvarteret lengre inn i Kampuchea til det lå vest for Mekong-elva.
Før Lon Nols kupp og USAs invasjon fantes det en sjølstendig kommunistisk bevegelse i Kampuchea. Denne bevegelsen sto i motsetning til Vietnam og de vietnamesiske kommunistene. Motsetningsforholda var farga av den nære fortidas historie: Geneve-forhandlingene, vietnamesernes manglende støtte til Khmer Rouge i 60-åra m.m. Den var nok også prega av nasjonal sjåvinisme og rasehat, som preger forholdet mellom de fleste nasjonalitetene i området.
Det førte til en enhetsfront av tre motstridende krefter: Vietnameserne i Kampuchea, Sihanouk og Khmer-kommunistene. Forhandlingene fant sted i Sør-Kina. Det skjedde under kinesisk ledelse og press etter at russerne hadde spilt seg sjøl ut over sidelinja, bl.a. ved å nekte å forhandle med Sihanouk. Sannsynligvis var vietnameserne sterkt misfornøyd med denne sovjetiske holdninga. Chou en-lai var angivelig den som klemte gjennom at Khmer-kommunistene fikk den militære ledelsen for fronten.
Motstanden vant raske framganger. Mesteparten av landet kom raskt ut av Lon Nols kontroll, det skjedde en "khmerisering", dvs. vietnameserne trakk seg ut av kampene i Kampuchea.
Det blei en såkalt våpenhvile i Sør-Vietnam. Det er kjent at vietnameserne for ei tid avskar våpenforsyningene fra Kina til Khmer-geriljaen. Kampucheanerne var jævlig misfornøyd med det. De fikk et tilsvarende tilbud om våpenhvile som den som blei undertegna i Laos og som var mye bedre enn den som FNL fikk. Khmer-fronten avviste forslaget.
Det er godt kjent at i 1973 var det bitterhet og motsigelser mellom khmergeriljaen og vietnameserne. Kampucheanerne sa seinere at det var militære sammenstøt på den tida. Jeg trur også at vietnameserne har sagt at det var militære sammenstøt. På denne tida var det også internasjonalt kjent at vietnameserne og khmer-geriljaen behandla Sovjet ulikt.
USA starta den svære teppebombinga. Mesteparten av befolkninga i landsbyene på slettelandet blei jaga på flukt inn i skauen. Befolkninga i de sju USA-okkuperte byene vokste til flere millioner.
På denne tida skjedde angivelig kollektiviseringa og opphevinga av pengesystemet. Jeg trur også at mange godseiere blei henretta på denne tida, enten det var bønder lokalt eller geriljaen som gjorde det. Det var bl.a. dette en norsk gruppe som besøkte Kampuchea i 1978 fikk høre da den stoppa og spurte folk flere steder i landet. Når den spurte når det blei kollektivisert, var svaret 1973. Spurte den hva som skjedde med godseieren, var svaret at han blei drept.
På denne tida blei landsbyer evakuert kollektivt. I følge utlendinger som intervjua kampucheanske talsmenn om det (bl.a. ifølge et PAC-intervju som er ganske interessant), blei de som nekta å være med på evakueringa, ansett som forrædere.
Det er ikke kjent for meg at kollektiviseringa førte til massereaksjoner, overgang fra frigjorte områder til byene, militær svekkelse eller liknende.
Derimot var de største militære framgangene i 1974 og 1975. På denne tida var khmer-geriljaen mesteparten av motoren i hele Indokina-krigsteateret.
For vietnameserne gikk det ganske dårlig i denne perioden. Den viktigste faktoren for den vietnamesiske seieren i 1975, var indre motsigelser i Thieu-regimet og amerikanerne. Det brøyt ut spontanopprør som førte til plutselige sammenbrudd på Thieu-sida. Disse opprøra var verken leda eller venta fra Hanoi/FNL. Dette fortalte vietnameserne til meg høsten 1974 - våren 1975.
Motsigelsene med Sihanouk blei åpenbare i samme periode. Han kom med voldsomme utfall i Peking i 1974. Han sa til vestlige journalister at han var rysta over barbarene i Khmer Rouge.
Militær seier. Så blei byene evakuert. Dette overraska både bybefolkninga og resten av verden. Jeg oppfatter det sånn at bybefolkninga var helt uforberedt på at den skulle bli evakuert.
Det er enighet om at vei- og transportsystemet var brutt sammen, at det var matmangel og akutte malariaepidemier.
Videre er det klart at Sihanouk tydeligvis ikke ville hjem. Han reiste etter mye om og men på høsten 1975, sannsynligvis etter mye kinesisk press. Kampucheanerne avskar seg fra Sovjet. Sovjet-ambassaden i Phnom Penh blei skutt åpen med panservernraketter. Ambassadepersonalet blei satt i busser og kjørt over grensa.
Phnom Penh-regjeringa hadde offisielt et godt forhold til vietnameserne. De hadde en forsiktig tredjeverden-orientering uten noen sterk profil i utenrikspolitikken, f.eks. lå de helt lavt når det gjaldt Cubas intervensjon i Angola.
Landet avskar seg fra omverdenen. Utlendinger slapp så smått inn først i 1976-77.
Flyktningstrøm til Thailand. Rossen oppgir et tall på 30.000 fram til 1978. Det er interessant at det ikke er en masse flyktningstrøm i denne perioden.
Massemordpropagandaen begynte i Vesten i 1975-76. Først snakkes det om hundretusener. Tallet vokser til en halv million. Til flere millioner, helt til dagens vietnamesiske påstand om at befolkningen er halvert.
Utlendinger fortalte om angivelig forbedra forsynings- og helsesituasjon. Det blei anlagt masser av kanaler.
I 1977 blei det klart at vietnameserne dreiv internasjonal propaganda mot Kampuchea. Bl.a. fortalte vietnamesere som kom til Norge, om at det skjedde fæle ting. Samtidig fortalte kineserne underhånden om grensesammenstøt Vietnam - Kampuchea.
Stort vietnamesisk angrep som blei slått tilbake. Det blei åpent brudd. I denne perioden prøvde både Kina og Laos i førstningen å innta en mellomstilling. Det er seinere klart at den kampucheanske ledelsen har vært meget skeptisk til den kinesiske holdninga til Vietnam.
Det blei sagt i den vietnamesiske propagandaen at det er veldig mange khmer-flyktninger i Vietnam. Det blei oppretta en ”khmer-front”. Vietnam klager stadig over "angrep".
Kampucheanerne sa offisielt at de begynte å ta imot khmer-flyktninger fra Sør-Vietnam i mai 1978. Altså samtidig som Heng Samrin ifølge enkelte opplysninger går over til Vietnam.
Det var et offisielt tall på 30.000 khmer-flyktninger. Det er umulig å si om dette var sant eller ikke. Men nordmenn så i alle fall en ganske stor khmer-flyktningleir med folk fra Vietnam i september 1978.
Jeg tror at det i denne tida var Khmer Rouge-gerilja i khmer-distriktene i Sør-Vietnam. Blant annet var det flere av folka som nordmennene snakka med som sa at de hadde kommet over etter at det hadde vært represalier mot landsbyer som støtta Khmer Rouge-geriljaen.
Kina dreiv samtidig en underhåndskritikk av Pol Pots innenrikspolitikk, dvs. pengeløsheten i 1977-1978 osv. Det er vanskelig å skille denne kritikken fra Deng Xiaoping-politikken i Kina sjøl. For det var åpenbart et veldig antagonistisk teoretisk forhold mellom Deng-politikken kineserne gikk inn for, og det som blei praktisert i Kampuchea.
Samtidig var det tydelig høsten 1978 at Kina var forberedt på ei utvikling i Indokina med angrep fra Vietnam på Kampuchea.
Regjeringa i Demokratisk Kampuchea hadde ei mye mer avslappa holdning til angrepsfaren enn kineserne. Den sa offisielt at den trudde ikke Vietnam kunne klare en invasjon. Dette var tydeligvis ei skjebnesvanger feilvurdering av det militære styrkeforholdet.
Vietnamesisk storangrep. Forsøk på å ta Phnom Penh ved kupp mislyktes så vidt. Demokratisk Kampuchea prøvde, trolig utfra en militær feilvurdering, skallforsvar langs grensa, seinere stor mobil krigføring. Kampucheanerne brukte en masse styrker på å ta igjen havnebyen Kompong Som og hadde veldig store tap mot overlegne vietnamesiske styrker. Så vidt jeg kan se holdt Vietnam fortsatt fram til februar/mars bare storbyer og hovedveien, men ei ny framrykking seinere på våren reduserte Demokratisk Kampucheas områder til nesten ingenting.
Militær omorganisering. Det blei oppretta smågrupper flere steder uten sammenheng med hverandre. Hovedkvarteret nederst i sørøst (hvis jeg forstår det riktig), og det var betydelige flyktningleire og operasjonsområder fra Thailand.
Det oppsto en de facto allianse mellom Demokratisk Kampuchea og Thailand. Krigen fortsatte med materiell hovedstøtte fra Kina. Dessuten mener jeg at den kinesiske grensekrigen mot Vietnam hadde som hovedgrunn å lette presset på Demokratisk Kampuchea, uansett hva kineserne sier.
På denne tida, etter 1. januar 1979, kom hovedstrømmen av flyktninger til Thailand. Det er to typer: uorganiserte flyktninger som er anti-Khmer Rouge, og organiserte flyktningesamfunn, organisert av Demokratisk Kampuceha.
Sihanouk slapp ut av landet i januar. Han kritiserte straks Pol Pot for massemord, men snakka for Demokratisk Kampuchea i FN. Brøyt deretter med Demokratisk Kampuchea. Tok ei mellom-stilling mellom Demokratisk Kampuchea og Vietnam. For ei tid erklærte han at for å få frigjort Kampuchea fra Vietnam, er det viktigst å få knust Khmer Rouge. Han holdt også døra åpen for forhandlinger med Vietnam i denne perioden. Seinere blei dette snudd, vietnameserne åpna for forhandlinger, men Sihanouk lukket for dem.
Det utvikla seg Khmer Serei-grupper, delvis folk med Lon Nol-bakgrunn, og delvis nye folk ut fra ulike grupper eksilpolitikere.
Krefter i Vesten pressa Kina for å få dem til å gi opp Pol Pot. Mange vestlige hovedsteder vakla i spørsmålet i anerkjennelse av Demokratisk Kampuchea. Jeg oppfatter det sånn at Demokratisk Kampucheas plass i FN i denne perioden i hovedsak ble forsvart av Kina og Den tredje verden, med Vesten motvillig på slep.
Afghanistan virka til å styrke den diplomatiske fronten for Demokratisk Kampuchea. Så kom den offisielle sjølkritikken på feil fra regjeringa i Demokratisk Kampuchea, som også svarte til ønsker kineserne lenge hadde uttrykt offentlig. DK-ledelsen erklærte at den skulle innføre penger (jeg kan ikke se at det har skjedd til nå) og erklærte at Pol Pot var bytta ut som statssjef. (Men han er sjef for hæren isteden.) Det var forsøk på å tilfredsstille vestlig og kinesisk kritikk og åpne for enhetsfront.
Thailand og Kina gikk hardt inn for Demokratisk Kampuchea. Det er ut fra at bare Demokratisk Kampuchea har vist seg militært effektivt. Over flere år har det ikke lykkes for alternative grupper å lage styrker på mer enn noen få tusen folk, og de er militært av helt perifer betydning. Dette skapte ei svingning tilbake i retning av å satse på Demokratisk Kampuchea også fra endel vestlige regjeringer. ASEAN gikk inn for at det må gjøres en avtale med Demokratisk Kampuchea og at en må prøve å skape en front mellom Khmer Rouge og andre organisasjoner.
I 1981 ser vi militære framganger, og vi ser famlende utvikling i retning enhetsfront. Jeg oppfatter det altså sånn at situasjonen nå kan komme til et slags skille.
Jeg har studert mye materiale om Vietnam fra 1965. Over en del år hadde jeg også ganske mye kontakt med vietnamesiske representanter. Jeg trur jeg forstår en del av utviklinga i Vietnam i 1960-og 70-åra.
Det fins mindre tilgjengelig materiale om Kampuchea. Men i tida før invasjonen i januar 1979 gikk jeg i hvert fall gjennom mye av det en kunne få tak i i Norge. Utenom bøker og artikler dreide det seg om muntlige og skriftlige rapporter fra grupper som besøkte Demokratisk Kampuchea.
Utlendinger begynte å slippe inn i litt større omfang i 1977. Ei norsk gruppe besøkte landet i september 1978. Jeg gikk svært nøye gjennom erfaringene fra den norske gruppa. I tillegg hadde jeg lange samtaler med folk fra forskjellige andre land som hadde besøkt Kampuchea.
Jeg vil gjerne understreke at utgangspunktet mitt på denne tida var skepsis.
Dels var denne skepsisen allmenn. Vi hadde før støtta Albania og Vietnam. Men det viste seg at denne støtten bygde på en usann romantisering av forholda i disse landa. Oppgjøret med "firerbanden" og det andre som skjedde i Kina etter Maos død, viste at mye av det samme gjaldt i vårt forhold til Kina. Alt dette gjorde at jeg ikke var innstilt på å ta den kampucheanske regjeringas propagandapåstander som god fisk.
Men det viktigste som gjorde meg skeptisk, var det jeg hadde hørt om det økonomiske systemet. Jeg prøvde å jobbe teoretisk med spørsmål om økonomiske lover under sosialismen (som jeg gjør fortsatt), og var kommet til at sosialistiske regjeringer ofte har oversett at økonomiske lover er objektive og ikke kan oppheves lettvint ved vedtak. Ut fra dette fant jeg at Demokratisk Kampucheas pengelause system virka uforståelig og ekstremt. Jeg skjønte ikke verken åssen dette kunne kombineres med marxistisk økonomisk teori eller (enda viktigere) åssen det kunne fungere i virkeligheten.
Hvilke slutninger trakk jeg på grunnlag av det materialet jeg studerte?
Det første er at de fleste vestlige besøkende jeg snakka med var imponert av Demokratisk Kampuchea. De som var på besøk fikk vel bare presentert sånt som regjeringa ønska de skulle se. De kom til en svært fremmed kultur, og de kunne ikke språket. Vi må huske på det. Men vi kan heller ikke lage teorier om utviklinga i Kampuchea som er helt uforenlig med det de så. Det som imponerte de fleste utlendingene, var svære utvendige tekn på fysisk framgang.
Den norske gruppa så dette fra lufta på en slående måte. Da den kom til Kampuchea, var det den verste flommen i Mekong på over 70 år. Både Vietnam, Laos, Thailand og Kampuchea hadde problemer med flommen. Med flyet over Laos og Thailand var det lett å se at svære vannmasser var ute av kontroll og store distrikter sto oversvømma. Men over Kampuchea ble bildet annerledes. Det var tydelig at de svære kanalsystemene gjorde at her var vannmassene leda og under kontroll. Dette gjorde et sterkt inntrykk, og var informasjon av den typen som åpenbart ikke kunne være fiksa av vertskapet for å imponere gjestene.
Et annet førsteinntrykk gjaldt malaria. 1975 var malaria epidemisk. DKs regjering opplyste i 1976 at over 50 prosent av befolkningen hadde malaria. Men i 1978 fikk utlendinger beskjed om at malaria var utrydda. På spørsmål sa DKs representanter i utlandet skråsikkert at det var ikke nødvendig å ta medisiner for å forebygge malaria. Dette gjaldt grupper som reiste over hele landet. Kineserne, som på denne tida hadde tydelige motsetninger til DKs politikk, bekrefta overfor utlendinger at Kampuchea var malariafritt. (Kineserne hadde mange eksperter og representanter i Kampuchea og jobba aktivt for å få flere utlendinger inn i landet for å styrke DKs internasjonale støtte. De hadde ingen interesse av at utenlandske gjester skulle få ødelagt opphold på grunn av sjukdom.)
Jeg slutter av dette at malaria faktisk blei utrydda fra 1975 til 1978. (En parentes her: Jeg skjønner ikke åssen denne beviselig vellykka anti-malaria-kampanjen kan ha blitt gjennomført, dersom det er sant at en såkalt "laveste kategori på 1/3 av befolkningen" blei nekta kinintabletter!) Utlendinger blei også vist medisin mot malaria som fantes i store mengder.
Alle utlendinger var enige om at landet fortsatt, i 1978, ga et veldig sterkt inntrykk av enorm fysisk ødeleggelse.
Phnom Penh og andre okkuperte byer var hele, og i hvert fall var gater og fasader i sentrale Phnom Penh pussa opp.
Utafor disse okkuperte byene fantes det ikke et helt murhus å se, bare enkeltmurer som sto igjen etter utbomba hus. Alt var bomba og skutt i stykker. Fotografier viser typiske landskap der trærne er skutt av på midten: artilleriild hadde simpelthen skåret hele skogholt tvert av som om en kjempe hadde brukt en ljå. Veitransport gikk fortsatt langsomt. Geriljaen hadde sprengt alle veier i filler for hver 50. meter for å hindre amerikanerne i å bevege seg. I 1978 var høla i hovedveiene fylt igjen på et vis, men det var ikke mulig å holde normal fart med bil.
Jeg trudde en gang at Kampuchea var et tredjeverden-land prega av tett tropisk jungel. Sånn at når amerikanerne slapp ei bombe, ville den bare forsvinne ned i den grønne vegetasjonen, det sa "fump", og den blei vekk. Men sentrale Kampuchea, der mesteparten av befolkninga bor, er slett ikke sånn. Landet her er helt flatt, flatere enn Danmark. Det er prega av rismarker og derfor svært åpent, oversiktlig både fra bakken og fra fly, med spredte sukkerpalmer og andre trær og enkelte skogholt som ikke hindrer oversikten. Geriljaen kunne altså ikke "gjemme seg i jungelen" i disse områdene. Heller ikke kunne den grave seg ned. Landet ligger svært lavt over Mekong, ganske liten stigning i vannstanden setter svære områder under vann. Bondehyttene er bygd på pæler med tanke på oversvømmelse. Prøver du å grave ei grøft eller en hule, vil den bli fylt med vann. I dette området hadde amerikansk sprengkraft ødelagt alle synlige mål, det vil si alt menneskeverk som fantes. Alle jeg snakka med mente at de på forhånd ikke hadde kunnet forestille seg hvor svære ødeleggelsene var.
Den enorme fattigdommen var også svært synlig. På landsbygda bodde mange i en slags stråhytter. Folk jobba med primitive redskaper av århundregammel type.
Samtidig var det tydelig at det overalt blei bygd bolighus. Det var små familieboliger av tre, som i standard var et svært framskritt i forhold til de gamle stråhusene. En utlending som la stor vekt på dette, var en amerikansk journalist som besøkte landet i desember 1978. Han sammenlikna med begynnelsen av 1970-åra, da han bl.a. i ei tid var fange hos Røde Khmer, og var mektig imponert over denne boligbygginga. Reportasjene fra denne turen blei trykt i Dagbladet.
Rossen siterer kilder som hevder at det var hungersnød i 1978.
Den norske gruppa dro tvers gjennom landet fra grensa mot Vietnam nokså langt sør til grensa mot Thailand oppe ved Angkor. Det er sjølsagt mulig at de var hungersnød andre steder i landet da - f.eks. oppe i nordøst, i Ratanakiri. Men de områdene den norske gruppa dro gjennom, de sentrale og mest tett befolka landsdelene, ga ikke noe inntrykk av hungersnød.
Landet var enormt frodig. Overalt var det store mengder frukt, f.eks. kokosnøtter. Det var mye buskap, f.eks. flaksa lause høns rundt. Det er vel grunn til å tru at om det var hungersnød ville kokosnøtter bli plukka og lause høns ville bli passa på eller spist?
Nordmennene så tydelig uthungra folk ett sted: I leiren for flyktninger som var kommet fra Vietnam, der det var utmagra folk og unger med store mager. Der var det også store mengder frukt, grønnsaker og laus buskap.
Ellers var folk i kroppsarbeid langs veien på landsbygda tydelig fysisk velnærte. Bilder viser menn med store, flate muskler på overkroppen, av den typen som kroppsarbeidere får når de spiser godt over lengre tid. Til sammenlikning så jeg i Shanghai samme år mange kroppsarbeidere på gatene som hadde en fysikk tydelig prega av lite mat over lang tid: magre, med tynne reipliknende muskler. Jeg trur derfor at folk på landsbygda i Kampuchea på denne tida over lengre tid hadde spist mer enn det som var vanlig f.eks. i Shanghai. Jeg veit ikke om at noen har hevda at det var hungersnød i Shanghai på denne tida.
Kan det være sånn at magre folk blei holdt vekk fra utlendingenes reiserute, vekk fra hovedveier og togskinner i disse dagene? Jeg finner det vanskelig å tru. Ikke fordi jeg forlanger at alle skal ha tillit til DKs regjering, men fordi alle rapporter forteller om at kommunikasjonssystemet var dårlig utbygd og disse reisene var kaotiske og lite planlagte. Endringer i rute og tidsplan blei gjort på sparket. Lokale administratorer var i regelen dårlig forberedt på å ta imot gjester. Skal altså dette administrative apparatet ha satt i gang ei svær kampanje for å holde alle tynne mennesker vekk fra hundrevis av mil med veier og jernbane, der de kunne blitt sett av utlendinger sommeren/høsten 1978? Jeg trur det er å overvurdere den kampucheanske regjeringa.
Jeg slutter av dette at i disse sentrale områdene hadde folk i 1978 spist godt over lengre tid, la oss si minst et halvt år eller mer. Det behøver ikke å være et bevis på at produksjonen var så jævla godt organisert. For i Kampuchea er det en fruktbarhet som ikke likner grisen, nærmest sånn at skrubber du tåa på en stein, så vokser det opp blodklubb. Men det gjør at jeg ikke trur påstandene om hungersnød i disse viktigste områdene i 1978. Jeg skjønner ikke åssen folk kunne ha bygd seg opp fysisk i september, dersom det nylig hadde vært alvorlig matmangel.
Blei utenlandske gjester lurt? Jeg rekna med muligheten av at vertskapet ville vise utlendingene Potemkin-kulisser. De blei også sjølsagt kjørt utenom ting. Ingen så fengsler. Det blei henretta folk i Demokratisk Kampuchea, ingen så steder der sånt skjedde. Om folk blei torturert, så ville vertskapet sjølsagt ikke vise fram torturkamre.
Det du oppfatter i et svært fremmed land der du heller ikke kan språket, er sjølsagt også svært begrensa. Du får med deg lite når det gjelder hva folk virkelig mener og føler. Det viktigste du kan registrere, er saker som gjelder det materielt synlige: hus, klær, arbeidsredskaper osv.
Rossen framstiller Demokratisk Kampuchea som et land prega av en del anarki og relativt liten sentral kontroll. Det jeg veit fra utlendingers besøk, bekrefter dette bildet.
Ett sterkt inntrykk mange utlendinger satt med, var den spontane og lite planlagte karakteren turen deres fikk. Ingen visste akkurat når de skulle være hvor, tidsskjemaer sprakk ofte og kraftig.
Den norske gruppa reiste rundt med sitt eget kjøkken. Lokaladministrasjonen skaffa hus og vakt, men var lite blanda opp i programmet ellers. Mye av programmet var spontant. Gruppa stoppa når den ville, f.eks. når den ville snakke med ei tilfeldig gruppe veiarbeidere eller bønder i åkeren.
Lokale kadre som tok imot utlendinger virka helt uvant med rollen. Alt ga et nokså forskjellig inntrykk fra den typen velregisserte turer som utlendinger er vant med fra Kina, Albania eller Øst-Europa.
Utlendinger i 1978 snakka om entusiasme. Om folk som smilte, om folk som ropte og vinka når de så dem langs veiene. Folk er jo ikke nødt til å vise sånne former for vennlighet. Jeg husker sjøl fabrikkomvisninger i Øst-Tyskland, der arbeidernes typiske holdning når du kom sammen med sjefene, var taus surhet.
Men det er mulig at en del av befolkninga visste at om den ikke holdt kjeft overfor utlendingene, så ville den bli tatt med bak en busk og slått i hue. Jeg kan ikke bevise at det ikke var sånn.
På den andre sida var det tilsynelatende et lett og utvunget forhold mellom kadrene som reiste sammen med utlendingene og massene de møtte. Nordmennene hoppa som nevnt ut av bilen når de ville. De møtte f.eks. en gjeng som sto nede i ei grøft og stilte spørsmål til dem. Resultatet blei voldsom diskusjon mellom kampucheanerne i grøfta før én svarte. Kanskje var det ei gammal kjerring, barbert på hue som tekn på at hu var enke. Slike kvinner hadde flere steder en slags lederrolle i arbeidet. Det var noen ganger tydelig at svaret ikke var akkurat det kadrene ønska, og at det blei endra under oversettelse. Men dette ga også inntrykk av at massene ikke var redde for kadrene og ikke følte seg forplikta til å komme med ferdige, "riktige" svar. På overflaten kunne dette forholdet mellom kadre og tilfeldige arbeidsfolk virke langt mer naturlig og sympatisk enn f.eks. i Kina.
Men kanskje fantes det to typer mennesker? Kanskje snakka fattigbønder som hadde vært på den "riktige" sida fram til 1975 fritt, mens evakuerte byfolk var redde? Den norske delegasjonen så ikke utvendige, fysiske tekn på to typer mennesker. Men noen diskusjoner kunne gi et sånt inntrykk. Tidligere byfolk kunne være reservert og gi inntrykk av å være forsiktige.
Disse inntrykka er alt i alt mindre verdt enn sånne som gjelder fysiske, synlige ting. Jeg trur, både ut fra utlendingers inntrykk fra 1978 og enda mer ut fra flyktningrapporter, at tidligere byfolk i 1978 fortsatt var misfornøyd og følte seg terrorisert. Men jeg trur også at det fantes en stor del av befolkninga på landsbygda som var entusiastisk for regjeringas politikk.
Beviser utlendingers inntrykk fra 1978 at det ikke var hungersnød?
Nei. Det kan ha vært hungersnød f.eks. i nordøst eller sørvest. Men jeg finner det vanskelig å tru at det kan ha vært hungersnød i de sentrale områdene rundt Mekong.
Beviser utlendingsrapportene at det ikke forekom tortur, massehenrettelser osv? Nei. Om sånt skjedde ville utlendinger ikke få greie på det.
Men på grunnlag av det mange utlendinger sjøl så, mener jeg det er helt klart at økonomien var kraftig utvikla. Det var bygd opp et imponerende og svært nødvendig kanalsystem. Matproduksjonen hadde tatt seg kraftig opp. Kommunikasjoner blei satt i stand. Det var i gang et svært byggeprogram. Helsesituasjonen var kraftig forbedra på få år.
Folk i de sentrale og tettest befolka områdene ga inntrykk av å få dekka de mest livsnødvendige behova for mat og klær.
Jeg syns det er vanskelig å forene dette bildet med skrekkhistoriene om Demokratisk Kampuchea som et "helvete på jord". Både ut fra situasjonen under krigen og det som er fattigbønders situasjon i nabolanda (Thailand, Laos, Vietnam), mener jeg Kampuchea 1978 måtte være klart bedre.
Dermed har jeg ikke godtatt at landet var noe slags paradis, sånn som den ofte absurde offisielle propagandaen framstilte det. Heller ikke kan det frikjenne administrasjonen for anklager om feil eller forbrytelser.
Men disse inntrykka er uforenlige med den enorme hetspropagandaen som nå helt dominerer det bildet folk i Vesten danner seg av "det blodige Pol Pot-regimet", inklusive venstresida i Norge. Det er tross alt mange utlendinger med forskjellig bakgrunn som så de samme tinga. Noen av dem er borgerlige diplomater. En er amerikansk journalist med bakgrunn i Kampuchea. De aller fleste venstreorienterte jeg snakka med som var i Kampuchea, dro i utgangspunktet med mange spørsmål og ganske stor skepsis, men kom tilbake med et mye bedre inntrykk enn de hadde vente.
Jeg mener at en teori om det som skjedde i Kampuchea under Pol Pot, også må forklare disse inntrykka. Jeg godtar ikke framstillinger som er helt uforenlige i 1977-1978 opplevde. Jeg trur ikke på påstandene om at Demokratisk Kampuchea var en av de største ulykkene i moderne historie.
I løpet av 1978 endra jeg også syn på DKs offisielle økonomiske politikk. Dette skjedde både på grunnlag av de inntrykka jeg fikk av åssen oppbygginga i landet faktisk gikk, og fordi jeg fikk vettuge svar på mange av de spørsmåla jeg stilte om systemet. Kampucheanske kadre ga ei framstilling av økonomien som lød rimelig og fornuftig for meg som marxist.
Jeg vil henvise til artikkelen om Kampucheas økonomi i Røde Fane nr 1, 1979. Jeg står altså fast på samme oppfatning nå, og jeg skal referere standpunktet mitt kort.
Holdninga mi var og er at det fins noe i Kampucheas utvikling 1975-78 som er grunnleggende riktig og som er en modell for en del liknende land i den tredje verden. Jeg vil da sammenlikne utviklinga i Kampuchea, ikke med allmenne idealer, men med utviklinga i Vietnam - som i parentes bemerka skulle hatt mye bedre økonomiske forutsetninger enn Kampuchea, med et mye sterkere statsapparat, en utvikla industri osv. - Vietnam har havna i hungersnød, der er båtflyktningene, rasisme, internasjonal prostitusjon overfor russerne. Jeg vil sammenlikne utviklinga i Kampuchea med tilsvarende primitivt utvikla land i Afrika, kanskje i Latin-Amerika.
Jeg oppfatter det jeg har hørt referert av kampucheanernes analyse fra 1950-åra om dette samfunnet slik det var, som grunnleggende riktig. Jeg sikter til doktoravhandlinga til Khieu Samphan. Den oppsummerer jeg slik:
I det kampucheanske samfunnet var fattigbøndene undertrykt av godseiere. Disse godseierne levde i stor grad i byene og hadde underordna skattinndrivere på landsbygda. De var også delvis kompradorkapitalister. Godseieren dreiv inn skatter, avgifter og ågerrenter fra bøndene. På denne måten eksproprierte godseierne en stor del av bøndenes produksjon. Det var ikke slik at det var en handel mellom landsbygda (altså fattigbøndene) og byene. Det var en rein ekspropriasjon av fattigbøndenes produkt.
I byene blei dette produktet brukt til å holde oppe kompradorkapitalistene og føydalistene, det ble brukt til å holde i gang hele byøkonomien, og det blei brukt til handel med utlandet. Denne handelen med utlandet besto i stor grad av import av luksusvarer til overklassens luksusforbruk og det som trengtes til den sentrale statsadministrasjon, og ellers til varer som holdt hele byøkonomien i gang. For øvrig var det en produktiv sektor i byene som produserte for byenes eget behov.
For fattigbøndene i Kampuchea betydde byene ingenting. Ingenting produktivt, ingenting konstruktivt. Videre oppfatter jeg det sånn at det ikke eksisterte - i noe særlig grad - den typen progressiv småkapitalistisk produksjon som var i ferd med å vokse fram i Kina før 1949, i India osv.
Det jeg oppfatter som det riktige i den kampucheanske modellen, er at de løste dette økonomiske problemet ved å avskjære hele Kampuchea fra verdensøkonomien og la bøndene arbeide med å akkumulere. I første omgang for seg sjø!, for å sikre sine egne elementære behov og for å legge grunnlaget for reproduksjon lokalt.
Jeg oppfatter det ikke slik at det var noe velutvikla system for varebytte mellom kooperativene, men at det var et system som gjorde at bøndene stort sett kunne ete sitt eget produkt og bruke overskuddet av det til å bygge hus og sånt. Videre at de brukte kooperativene til å frigjøre arbeidskraft slik at de kunne få sving på de store vanningsanleggene som har vært drivkrafta i Kampucheas utvikling helt fra Ankor-tida, når det har vært noen utvikling.
Dette var det mulig å gjøre ved å skjerme seg fra verdensøkonomien og bygge ned de samfunnsmessige felleskostnadene i staten til et minimum, la produsentene slutte seg sammen i relativt primitiv naturalhusholdning for å produsere for seg sjøl, organisere kollektiv infrastruktur med langsom akkumulering som var nødvendig for jordbruket.
Jeg mener at dette førte til enestående resultater under vanskelige forutsetninger. Da sammenlikner jeg ikke bare med Vietnam, men også med svært mange andre land i den tredje verden. Noe som gjorde dette mulig, var at de hadde en veldig radikal bonderevolusjon.
Jeg veit ikke om noen andre land som har gjort noe liknende med andre midler. Jeg spør meg da: Hva en alternativet for fattigbøndene i denne typen land? Jeg spør også: Hva ville en fattigbonde i Bangla Desh sagt hvis han hadde hatt alternativet - Bangla Desh nå eller Kampuchea 1977-78?
Så har vi spørsmålet om særegenhetene i den kampucheanske situasjonen.
Vi har den ekstremt farlige internasjonale motsigelsen til Vietnam. Den er historisk. Den er prega av spørsmålet om tilintetgjørelse av nasjoner, noe som historisk ble cham-folkets skjebne. Cham-folket hadde en stat i sentrale Vietnam og deler av Kampuchea for noen få hundre år sia. De er nå utsletta. Det henger sammen med at mesteparten av cham-folket er utrydda.
Vi har Vietnam og Kampucheas stilling som rivaler i Fransk Indokina der vietnameserne dominerte hele administrasjonen. Under franskmennene vokste Vietnam stadig på Kampucheas bekostning. Det skjedde ekspropriering av khmer-områder til Sør-Vietnam, og dette fortsatte helt til 1930-åra.
Vi har det kampucheanske partiets svakhet i illegalitet i 1960-åra. Det måtte sjølsagt også få betydning for hvilken handlekraft og hvilken evne til å styre som partiet kunne vise i 1970-åra.
Vi har delinga av befolkninga i to under krigen, som jeg mener at vi også må betrakte som et objektivt faktum. Befolkninga blei virkelig delt i to: Den delen av befolkninga som levde i sjølberging under det amerikanske bomberegnet, og den delen som flyktet inn i de sju USA-okkuperte områdene, byene hvor de levde av amerikansk cargo-økonomi.
Så har vi by-evakueringa som også var et objektivt faktum. Spørsmålet er om den kunne ha vært unngått. Men dette måtte også føre til enorme vansker for den kampucheanske revolusjonen.
Så til karakteren av kaderen som administrerte, karakteren av fraksjonelle motsetninger i partiet osv. Spørsmålet om styrken i statsapparatet: I hvilken grad var det den sentrale statsadministrasjonen som gjorde overgrep, i hvilken grad var det lokaladministrasjonen og bondemassene som gjorde overgrep?
Det er spørsmål om det i denne perioden var mulig å komme med innrømmelser overfor de som kom fra byene, intellektuelle og folk som kom fra den tidligere overklassen, for å holde dem innafor fronten. Det er spørsmål om det i det hele tatt ville være mulig på det tidspunktet, hvor evakueringa skjedde og det var matmangel og malaria, å si til bøndene at disse folka fra byene må dere gi lettere forhold og lettere arbeid enn dere har sjøl.
Jeg har som sagt samme oppfatning av statens noe anarkistiske preg som Rossen beskriver. Jeg oppfatter evakueringa også som en økonomisk nødvendighet for å lette trykket på bøndene. Det var den ekstreme herjinga av økonomien som skapte dette ekstreme krisetiltaket.
Så han vi spørsmålet om isoleringa. Det er opplagt at isoleringa skada Demokratisk Kampuchea. På den andre sida: Hvis vi tar Jan Myrdals Kampuchea-påstander om situasjonen rundt 1975 på alvor, var isoleringa et mottrekk mot et vietnamesisk kupp som var frykta på våren. Myrdal hevder at Vietnam planla å gjøre en rask innmarsj, ta Phnom Penh og sette inn sitt eget parti og sin egen regjering. Det blir også hevda at det fantes planer om motkupp fra Lon Nol-folk som gjemte seg i de svære flyktningleirene i hovedstaden.
Jeg trur isoleringa bl.a. kom av at sentrale grupper frykta for at hvis de åpna grensene for hjelp osv, så måtte de også ta imot store mengder vietnamesiske, og eventuelt også sovjetiske, kadre. Stillinga mellom forskjellige grupper i partiet og staten var sånn at de ikke var i stand til å åpne for noen andre utlendinger uten også å åpne for Vietnam og Sovjet. På dette tidspunktet hadde også vietnameserne igjen en organisatorisk infrastruktur inne i Kampuchea.
Det jeg spør meg sjøl om er: Hvilke store og grunnleggende ting kunne faktisk vært gjort annerledes?
Spørsmålet er om kampucheanerne gjorde feil. Jeg mener at de gjorde det.
Jeg har prøvd gjennom de siste åra å utvikle en teori for stabiliteten i statsdannelser. Jeg mener at det er langsiktig viktig å beherske fem områder:
Jeg mener at de sterke punktene til regjeringa i Demokratisk Kampuchea har vist seg å være økonomien og militært forsvar.
Jeg mener at utviklinga i økonomien - alt tatt i betraktning - var ei suksesshistorie som det er mye å lære av.
Når det gjelder det militære, så mener jeg at de opplagt gjorde skjebnesvangre feilvurderinger høsten 1978 og februar 1979, men historisk sett så har de i tida både før og etter dette vært framgangsrike.
Jeg er sikker på at forståelsen av utvikling av vitenskap, kultur osv. var grunnleggende feil. Jeg oppfatter den som prega av begrensa erfaringer knytta til snevert radikalistiske bondesynspunkter. Pol Pot og gutta var oppe i Ratanakiri fra 1964 og framover. Pol Pot forteller at de levde ikke i landsbyene, men inne i jungelen og hadde kontakt med landsbyene via mellommenn. De ble ekstremt prega av fattigbondesynspunkter, trur jeg. Antakelig også av at flertallet av intellektuelle blei i byene og på den andre sida som snyltere og droner. Nordmenn som var i kommandorommet til Lon Nol-regjeringa så at alle merknader på militære kart osv var på fransk. By-overklassen, byråkratene, de byintellektuelle var uhyre fremmede for khmer-bøndene: snakka til og med et annet språk. Jeg oppfatter det slik at Pol Pot hadde en ultra-venstre firerbandistisk holdning til dette som er uegna til å utvikle en moderne infrastruktur på lengre sikt.
Når det gjelder den utenrikspolitiske holdninga, så er det sjølsagt viktig å lære av den at å isolere seg er å skjære strupen over på seg sjøl. Det var jo effekten, hva isolasjonspolitikken enn kom av. Men jeg syns det er veldig vanskelig å vurdere den taktiske sida av dette. Jeg mener at det godt kan være at de hadde gode taktiske grunner til å kjøre denne ekstreme isoleringspolitikken. I 1975 i hovedsak pga Vietnam. Jeg mener også at det er godt mulig at den vietnamesiske invasjonen blei framskynda fordi Waldheim etter avtale skulle besøke Kampuchea tidlig i 1979.
Jeg syns det er vanskelig å vurdere den innenrikspolitiske taktikken. Vi må vite om det var slik at partiet var i en livsfarlig kamp med seg sjøl i denne perioden. Vi må vurdere i hvilken grad det var mulig å gi konsesjoner som f.eks. kunne oppmuntre den "nye" befolkninga. Jeg betrakter skillet mellom den "gamle" og den "nye" befolkning som først og fremst objektivt, dvs skapt av krigen og bombinga. Hvor mye av dette kunne vært unngått?
Rossen kritiserer menneskesynet. Det er mulig det var feil i menneskesynet. Jeg er også helt sikker på at det var prega av rasisme, sjåvinisme. Det er forøvrig typisk for hele området. Dette med cham-folket er helt nytt for meg. Blant anna snakka Pol Pot med atskillig varme om minoritetene, han nevnte Ratanakiri-folket, og det er cham så vidt jeg veit. Dessuten så veit jeg at vietnamesera har harde motsigelser med cham. Det er kommet cham-folk til Thailand som har flykta fra Vietnam tvers gjennom Kampuchea etter krigen. Jeg tror at FULRO er cham. Men hovedsaken er at både Vietnam, Thailand, Laos osv er ekstremt prega av harde sjåvinistiske motsetninger som minner om Balkan - kroater, serbere osv.
Alt dette er feil.
Så er det spørsmål om sjølkritikken deres. Jeg oppfatter sjølkritikken deres som reint taktisk betinga.
Før en begynner å sette seg på sin høye hest og dømme, vil jeg minne om historia til disse folka. De har vært i et lite parti prega av ekstrem illegalitet og klemt mellom forskjellige motsigelser. Vi veit at motsigelsen til vietnameserne stamma fra minst tidlig i 1960-åra. Khmer-folkene krangla bl.a. med Ho Chi Minh om indokinesisk føderasjon. (Det har kinesera bekrefta. Vietnamesera ba om kinesernes støtte, mot khmerene. Khmer-kommunistene akta ikke å gå med på Vietnams planer om føderasjon, men holdt sin taktikk hemmelig for alle. Hvis de ikke hadde gjort det, hadde de blitt slått flate. De var avhengig av å reise gjennom Vietnam. Krangla de, blei de hindra der.
De opererte som kommunistparti i et buddhistisk Kampuchea. En viktig grunn for å søke Sihanouks støtte er at han er gudekonge, religiøs støtte.
De har vent seg til å bruke uttalelser og offisielle prinsipper som en handelsvare for å overleve. Dette er deres erfaringer fra tidlig i 1960-åra. Før 1977 sa de at det ikke fantes noe parti og at de ikke var marxist-leninister. Situasjonen etter januar 1979 er at kineserne offentlig har sagt at Khmer-ledelsen må gjøre sjølkritikk. Slik har de brekt armen bak på ryggen på dem. DK-lederne oppfatter også personlig utryddelse av seg og store deler av den kampcuheanske nasjon som en virkelig mulighet.
Jeg trur det sikkert foregår revurdering av politikken, men at den offentlige sjølkritikken er en sak som de foretar helt uavhengig av revurderinger av politikken, som en internasjonal og taktisk handelsvare. Så jeg er enig med Rossen i at vi ikke kan ta utgangspunkt i DK-ledernes offentlige uttalelser. Men jeg finner det vanskelig å moralisere over dette, ut fra deres ekstreme situasjon. Du kan ikke sette mål på dem som om det dreide seg om en akademisk debatt i Vesten. For dem er det spørsmål om liv eller død.
Jeg har mora meg med å gjøre en sammenlikning med Zimbabwe. ZANU erklærte jo også i sin tid at de bygde på marxismen-leninismen-Mao-Zedongs tenkning. Er det så at Zimbabwe viser en annen vei, at kampucheanera f.eks. kunne fulgt en modell som likner mer på Zimbabwe og nådd helt andre resultater?
For det første vil jeg peke på at historia om Zimbabwe ikke er slutt. Solon sa: Pris ingen mann lykkelig før han er død. Vi får se hva det blir til med Zimbabwe.
Så vil jeg peke på hva som er forskjellig i forutsetningene til Zimbabwe:
- Det er på den ene sida en politisk nødvendighet å kjøpe ut borgera, på den andre sida så får de stor internasjonal støtte for det.
Jeg oppfatter utviklinga i Zimbabwe som progressiv. Men den er ytterst spesiell, og det er få land i den tredje verden som får slike sjanser.
Dessuten så ser jeg på kostnadene. For i Zimbabwe så administreres dette av akademikere, borgere osv. innafor et allment borgerlig samfunnssystem.
Jeg spør meg hva som blir resultatet av dette. Blir dette en fattigbonderevolusjon? Eller en borgerlig nasjonal revolusjon der svarte kapitalister blir stående i spissen for en sjølstendig stat og gjør det godt i samhandel med nabolanda?
Kan Zimbabwe være mønster for Burundi eller Guinea? Burundi eller Guinea har ingen av Zimbabwes økonomiske muligheter.
Når det gjelder sosialismen i Zimbabwe så trur jeg på den når jeg ser den. Jeg trur ikke Zimbabwe blir sosialistisk.
Så skal jeg kommentere noe av kritikken forøvrig.
For det første at det er i strid med marxismen-leninismen å evakuere byarbeidenne, at de oppløste proletariatet.
Det er delvis faktisk feilaktig. Gummiplantasjearbeiderne blei ikke evakuert. Disse arbeiderne spilte en sentral rolle i partiet i dets tidlige år. Gummiplantasjearbeiderne var også den største og viktigste delen av proletariatet.
Når det gjelder ideen om at du kunne la arbeiderne bli igjen i byene, mens du evakuerte resten av befolkninga, så har jeg aldri skjønt åssen det kunne gjøres.
Vi trenger en konkret analyse av byarbeidernes stilling i økonomien. Vi kan ikke bare peke på at de var arbeidere og at de var i byene og si at dette er nok. På den måten vil vi også få vanskeligheter med å forstå hvorfor de hvite arbeidera i Sør-Afrika ikke er avantgarden i den sørafrikanske revolusjonen. Dette er sjølsagt et ekstremt eksempel, men det er nok med ett ekstremt eksempel for å peke på at denne typen analyse ikke dogmatisk kan gjøres til ei retningslinje uavhengig av tid og sted - av samfunnsforhold ellers.
Et konkret spørsmål: Hva skulle blitt gjort med byarbeiderne? Skulle revolusjonen ha venta til det var mulig å la byarbeiderne bli?
Så har vi spørsmålet om partiets indre liv. Det er sannsynlig at det ikke holder etter vår standard. Jeg vil peke på situasjonen med et bittelite parti i ekstrem illegalitet i hele 1960-åra, at det hele tida hadde svære militære og organisatoriske oppgaver, at det ble bygd opp på grunnlag av uskolerte bondeungdommer, at jeg vanskelig ser noe alternativ under krigen til pugging og læring og kommando. Jeg er ikke bare interessert i spørsmålet om demokrati, jeg er også interessert i klasseinnhold: Har det vært et plebeisk parti eller et korrupt overklasseparti? Jeg spør om det fantes noe bedre realistisk mulig alternativ?
Har det at denne typen parti eksisterte i hovedsak fungert bra eller dårlig? Alternativet måtte ha vært at et virkelig mer reelt demokratisk parti hadde skapt ei utvikling som hadde vært grunnleggende annerledes og mye bedre. Hva slags parti? Åssen?
Kritikken for tortur, antiintellektualisme og sjåvinisme osv. Jeg er enig med Eirik at vi ikke kan unnskylde det, ikke se bort fra det. Men jeg mener at vi kan og må veie dette.
Tortur, sjåvinisme og antiintellektualisme har forekommet i Sovjet, i Kina. Jeg vil ikke si at dette er ubetydelig og at kommunistene skulle godta det. Jeg vil si at jeg vurderer utviklinga i Kina som i hovedsak positiv likevel, fordi jeg mener den har ført til reelle forbedringer - materielle, kulturelle, demokratiske for de store masser av bønder og arbeidere i Kina.
Jeg mener at hvis alternativet til Demokratisk Kampucheas styre var hungersnød og imperialistisk intervensjon, så er hovedsida bra likevel.
Litt til spørsmålet om kilder:
Du Eirik legger stor vekt på disse nye vestlige intellektuelle kildene. Det er greit. Jeg er også interessert i at vi prøver å sjekke mer systematisk de offisielle Pol Pot-kildene. Ellers så fins det en interessant kilde som det må gå an å få utnytta, nemlig de utlendingene som var der i flere år og som var med på den lange vandringa fra Phnom Penh. Bl.a. de folka fra PAC som kom over grensa til Thailand mange måneder etter invasjoneni1979.
Så helt til slutt om vår holdning til revolusjoner. Det er mulig at min vurdering av Demokratisk Kampuchea er helt feil. Det fører ikke til at jeg trekker Halstvedts konklusjoner. Jeg vil ikke revurdere Kina eller Sovjet på grunnlag av det, heller ikke nødvendigheten av sosialismen. Jeg vil heller ikke revurdere at Kampuchea må utforme sin egen framtid. Det kan føre til at jeg blir ganske skeptisk til hva en seier over Vietnam i Kampuchea vil føre til for folket i Kampuchea, men det e nødvendig å støtte khmerene likevel.
Her er Eirik og jeg enige på avgjørende punkter. Men - problem for meg: Den nåværende krisa i kapitalismen vil føre til mange revolusjonære situasjoner. Nye revolusjoner i tredje verden. Massene som er med i dem, er ikke oppdratt i politikk, men i brutalitet og fattigdom - de viktigste faktorene til å utvikle en revolusjon. De vil reise seg på grunnlag av det. Og de reiser seg sånn som de er, og ikke sånn som vi skulle ønske de var. Mao sa om bondebevegelsen i Hunan at den ikke var så pen og danna som et teselskap. Han sa også slike saker som at om bønda mora seg i de fine unge damenes senger, så var ikke det noe å si på, for de tok igjen for århundrers undertrykking.
India trenger revolusjon. Hvordan trur du, Eirik, at den vil bli? Åssen trur du de indiske fattigbøndene kommer til å oppføre seg når det blir revolusjon? Hva med de nasjonale og religiøse motsigelsene i India? Hva med minoriteten av muslimer et sted som blir mobilisert til massakrer av hinduer, og seinere når krigslykka snur seg, så massakrerer hindu-fattigbøndene høy og lav hos muslimene? Du må huske på at India er et relativt utvikla, sivilisert land.
Trekker jeg så den konklusjon av dette at vi skal godta alt som måtte skje av grusomheter i den indiske revolusjon? Nei, men jeg er redd for den konklusjon at så snart det skjer noe som dette i den indiske revolusjonen så slår vi hånda av den og sier at dette er ikke virkelig sosialisme, dette er ikke noen virkelig revolusjon, fordi den passer ikke til våre ideal-bilder av det ønskelige.
Det er ikke mitt poeng at vi skal si at tortur osv er bra. Jeg er enig i at vi må lære av historia at vi skal holde kritisk avstand. Men på spørsmålet om støtte eller ikke, sosialisme eller ikke, progressivt eller ikke - så må vi vente at denne typen saker sikkert vil skje og likevel prøve å vurdere helheten.
Hvis vi skal vente perfekte og pyntelige soialistiske revolusjoner i den tredje verden i dag, så er jeg redd vi aldri vil oppleve dem. Jeg er redd for at vi vil stille krav til disse revolusjoner som gjør at vi aldri kan støtte noen frigjøringskamp i den tredje verden.